- Welcome back, Comandante - 08.02.2007
Det var et godt og lurt spørsmål. Men også vanskelig å svare på. For det er ikke lett å svare på hva som fikk sandinistene til å gi avskall for deres tradisjonelle rødt og svart, og velge den feminine fargen rosa til det revolusjonære partiet. Spesielt når det ble gjort i selve begynnelsen av en valgkampanje i et land og et kontinent hvor det kryr av mannsjåvinistiske holdninger. Rosario Murillo, kona til Ortega, nølte ikke med å avbryte for å redde sin mann: ”For det er en farge som gir håp”, forklarte hun.
Den egentlige årsaken til sandinistenes fargeskift finnes i en omfattende PR-strategi hvis hovedformål var å igjenskape tilliten til Daniel Ortega blant folk flest. En strategi som ble koordinert med urnøyaktighet av Rosario Murillo, kvinnen som har stått ved Ortegas side de siste tretti årene. Den samme strategien som fikk Ortega til å lede Murillo ned kirkegangen, bare for å ikke miste stemmene til de kristne velgerne. Det skjedde i 2005, men min mor i Managua ler fortsatt når hun ser bildet av gamle ateisten Ortega som tygger nattverdsbrød i kirken.
Blandet sammen med en god del politisk trikseri, har Murillos strategi fungert utmerket. Sandinistene greide noe mange trodde var umulig å oppnå. De vant et valg etter tre tap til tross for en rekke alvorlige beskyldninger mot Ortega, blant annet en voldtekt anmeldt av hans egen stedatter. Hvordan det var mulig er vanskelig å svare på. Men politisk likner ofte Nicaragua på Gabriel García Márquez sin mytiske by Macondo, hvor mange ting ennå ikke har et navn og for å snakke om dem må man bruke pekefingeren.
Realiteten er at Ortega tok igjen makta i Nicaragua forrige 10. januar, og skal kose seg med den de neste seks årene. Spørsmålet som reiser seg nå er: har Ortega virkelig forandret seg, eller kommer nicaraguanerne til å få litt mer av det samme de fikk på 80-tallet?
Forandringen i fasaden til FSLN, Ortegas parti, er påfallende. Gerilja-mennene som styrtet diktatoren Anastasio Somoza i 1979, framstår i dag som et samlet parti opptatt av forsoning og med jernvilje til å løse problemene til de fattige, altså 70 prosent av befolkningen i Nicaragua. Men populismen klarer ikke helt å skjule noe som er ren kosmetisk forvandling.
FSLN er lang i fra å være et demokratisk parti. Interne uenigheter i partiet fører ofte til marginalisering eller utkastelse. Bare spør Monica Baltodano og Victor Hugo Tinoco, to politikere som ble kastet ut av FSLN når de foreslo en annen president kandidat enn Ortega. Daniel Ortega er, og kommer fortsatt til å være, kaksen som kontrollerer klanen. Hans måte å gjøre politikk på er fremdeles preget av uetiske pakter med opposisjonen under prinsippet ”gir meg, så får du”. Ofte gjennomføres disse avtalene bak ryggen på velgerne, og i mange tilfeller i strid med loven.
Det er tragikomisk å se hvor lettvint det er å endre Grunnloven i Nicaragua.
Ortega vant valget i Nicaragua etter å ha endret valgloven og senket grensen for å vinne presidentvalget etter første runde fra 45 prosent til 38 prosent. Han fikk 35 prosent av stemmene.
Populismen som preger Ortegas taler er heller ikke et positivt tegn. Det er latterlig, hvis ikke idiotisk, å snakke om å skape en halv million nye arbeidsplasser i et bittelite land som ikke produserer all verdens ting, og som allerede i stor grad avhenger av utenlandsk veldedighet. Klok forvaltning er avgjørende for en hvilken som helst form for utvikling i Nicaragua. Sandinistene har aldri blitt roset for å være anstendige forvaltere. Mange av dem løp ut av regjeringskvartalet med lommene fulle av sedler når de tapte valget i 1990.
Det er vanskelig å stole på en politiker hvis viktigste støttespiller er en annen politiker som Amnesty International har listet blant de mest korrupte i kloden de siste 200 årene. Ekspresidenten Arnoldo Alemán Lacayo deler et helvetets galleri sammen med andre tryner som Pinochet og Somoza-familien.
En ekte politisk forandring i Nicaragua avhenger også av internasjonal politikk. Sandinistene har ikke lenger den rike onkelen Sovjet Unionen, som ga dem mat og olje på slutten av 80-tallet. Makro-økonomien i Nicaragua styres i dag av blant annet USA, IFM og Verdens Banken. Før de gjør noe som helst på det området, må sandinistene i dag rekke opp hånda og få lov til det. Er de ikke enige i det og igjen vil spille den tøffe revolusjonæren, så er det ikke vanskeligere for USA enn å stoppe pengene som nicaraguanerne i Florida sender til sine familier i Nicaragua. Da er vi tilbake på 80-tallet.
61-årige Ortega er nødt til å forhandle, for han har ikke lenger den samme handlingsfrihet han hadde før. Det er noe som vekker stor skepsis hos en politiker som lover mirakler til en befolkning som sulter både av mat og håp på en lys framtid.
Det er sant at Ortega allerede kan regne med billig olje fra hans gode venn Hugo Chávez i Venezuela. Men den politiske uavhengigheten ligger hos den som sitter på den økonomiske makten. Og oljeplattformene står fortsatt i Venezuela.
For å forsikre seg en viss stabilitet må Daniel Ortega spille sine kort svært godt, særlig på den internasjonale politiske arenaen. Jeg er redd for at han kommer til å likne en politisk hore som må tilfredsstille to meget krevende og kåte kunder.
Den ene i Venezuela og den andre i USA. På hjemmebanen kommer han nok til å klare seg helt fint. Men der ute i verden må han nok lære seg å opptre som en statsmann med evne til å forhandle. Det er en Ortega vi enda ikke har sett noe til.
