Det er litt av en kulturkollisjon når det gjelder hvilken alder man ser på som passende for å gifte seg og få barn. For pakistanere flest er det på tide å gifte seg før man har fylt tretti. I hvert fall for jentene, fordi noen har satt som mål å få barn før de fyller tretti. Mens for de norske derimot har jeg lagt merke til at de aller fleste gifter seg ikke før de er over tretti år i hver fall.
Årsaken til denne forskjellen ligger i vektlegging av karriere og studier tror jeg. Jo høyere utdannelse en tar, jo lengre venter en med å gifte seg og få barn. Men selv om mange vektlegger karriere og studier, så er det like viktig for mange å få seg en familie også. Noen pakistanske jenter velger familie fremfor en karriere, men flere og flere har skapt en balanse mellom familie og karriere. Selv om noen er midt i studiene, gifter de seg, men venter med barn til de er ferdig med studiene. En del velger å få barn selv om de nettopp har startet i en jobb fremfor å vente på å nå en høyere stilling.
I pakistansk kultur er det viktig å skape sin egen familie. Og mange føler seg utenfor hvis de har brukt for lang tid på jobb og utdanning mens de fleste i deres omgangkrets allerede har ektefelle og barn. Jeg sier ikke at man føler at familie er viktigere enn å skaffe seg utdannelse og arbeid, men mange vektlegger begge like mye. Vi får ofte høre fra noen nordmenn hvor viktig det er med karriere og høy utdannelse, og de blir overrasket hvis de hører at man er gift og har barn uten å ha fast arbeid eller ferdig med utdannelsen. Men jeg synes ikke at familie og barn er noen hindring for å skaffe seg høyere utdanning eller få seg en bra jobb. Tvert imot synes jeg at det er berikende å ha en familie som støtter deg gjennom de ulike fasene i livet.
En annen ting mange nordmenn blir sjokkert over er at vi pakistanere fortsatt bor hos foreldrene våre selv i voksen alder. Mange vet ikke at det er helt vanlig at pakistanske familier har sine barn boende hos seg helt til de gifter seg. I mange tilfeller også etter at de er gift, og det er helt normalt med storfamilier. Det blir mye enklere for mange å både stifte familie og være under utdanning, mens de bor sammen med foreldrene.
De oppfordrer barna sine til å ta høyere utdannelse mens de tar seg av kostnadene, når det gjelder for eksempel bolig. Mange av mine norske venner ble overrasket da jeg fortalte dem at jeg ikke hadde studielån, nettopp på grunn av at jeg bodde sammen med foreldrene mine under studieårene.
Av og til misunte jeg mine norske venner som bodde for seg selv og klarte seg selv. Andre ganger syntes jeg synd på dem, som måtte flytte ut i så ung alder og forsørge seg på egen hånd. Jeg synes at jeg har fått et bedre grunnlag for å starte mitt liv ved at jeg bodde hos foreldrene mine gjennom studietiden, og jeg hadde fast inntekt lenge før jeg flyttet for meg selv. Kanskje det er derfor det er lettere for oss å stifte familie mye raskere i livet, fordi vi ikke trenger å tenke på alle levekostnadene før mye senere i livet enn våre norske venner?
Jeg sier ikke at vi er alle noen snyltere som lever på våre foreldres bekostning. Tvert imot bidrar alle i familien med et eller annet. Enten så er det husarbeid, eller så betaler man selv for studiene sine ved å ta seg en deltidsjobb eller man jobber i ferier eller i helgene. Storfamilien taper ikke på sine familiemedlemmer, men blir derimot rik på omsorg for hverandre.
I disse moderne tider er det slik at ekteskapsalderen har blitt forskjøvet med opptil ti år. Og dette er tiden hvor folk har lyst til å fryse tiden i ungdommen og forsøke å være og se ung ut så lenge som mulig.
Og da er jo det å gifte seg et tegn på at man går inn i den voksne alderen. Spesielt hvis man får barn, kan man i hvert fall ikke være så ung lenger. Kanskje er det også en god grunn i tillegg til karriere og utdannelse at vi venter mye lenger enn før med å stifte familie.
Uansett så synes jeg at man ikke bør føle presset fra omkretsen om når man bør gifte seg eller få barn, og heller føle etter når man selv kjenner at man er klar for det. Og det er ingenting galt i å få barn selv om man ikke er der hvor man ønsker på karrierestigen. Livet er kort tross alt og da må man prioritere både karriere og familie like høyt, og ikke bare velge det ene fremfor det andre. Hvorfor kan man ikke ha i både pose og sekk?
