- Ingen takk for innvandrernes bistand - 17.11.2012
- Diskriminerer jeg? - 19.04.2012
- Diskriminerer jeg? - 04.04.2012
Det er søndagsmiddag. Regnskapet over hvem som sloss i skolegården, hvem som er i Pakistan på ferie, hvilke fantastiske pasninger som førte til mål på Jordal og hvem som har fått dame den siste uka legges frem. Regnskapet går i balanse for dævelskapen veies opp med et godt skoleresultat og spiser han linsene så får det gå at de spionerte på fyllikene på Sotahjørnet.
For kameratene guttungen henger sammen med ruler gatene på Vålerenga, og er vant til litt av hvert. En av dem, han som bor i fyllikblokka i Smålensgata, kan ennå ikke uttale en skarp r; han juler derfor gata.
– Stor i orda, liten på jorda, sier mormor.
Den tiden ungene har fra de kommer hjem fra skolen til de blir sentrifugert av foreldre med røde tall på sjela, herjer de gater og bakgårder. De klatrer over blikktak og dingler i takrenner. Gjennom takgluggene ser de ting de ikke burde se og kan i etterkant fortelle om hvilke storesøstre som den siste tiden har klint. Søppelspann og gamle utedoer brukes til stiger i det de erobrer verden, ja, hele Vålenga, ovenfra. Ingen tviler på at dævelungene fra Danmarksgata og Smålensgata er universets herskere, utstyrt med hullete saggebukser og dinglende melketenner. At Gamle Oslo er rammet av en bølge av ran og voldtekter, at helsa er mye dårligere enn hva den er på Damplassen og der omkring, og antallet fattige i bydelen øker, merker ikke kidsa noe til. Kæsja man trenger til å date Mari og Melody genereres ved å selge DVDer til fyllikene på puben. En Camilla for en pent brukt Kill Bill, det blir to poser chips, Mars-bar og brus til alle.
– Naturen, sier akademikerne som har kjøpt seg småbruk ved Eidsvoll. Barna trenger å utfolde seg i naturen. Det er det som er naturlig.
– Boooring, svarer kidsa på Enga.
Det er det som er bra med å bo her er så mye rart her, sier sønnen og drar i en løs melketann. Og vi i har alt vi trenger: Kiosk og fotballbane.
På Vålenga smiler naturen i blomsterkasser, i gjerder som lukter tjære, i krydderiene som teppebomber gårdsrommene under id, i salsaen som Chavez-tilhengerne strømmer ut av vinduene på lørdagskveldene og i eventyrene som smyger seg rundt i portrommene når det skumrer. I jallabutikkene kan de trengende krite øl, kreditten varer frem til den 20. hver måned. Da kan man sette seg på, helle innpå pils og betrakte verden via 37-bussen som slipper av og slipper på passasjerer. Mange av passasjerene kommer helt fra Nydalen. Og ungene lover fylikkene å ikke gå på spriten.
Min sønns antakelse er like frekk som det å vrikke nedover Strømsveien med flagrende hijab og høye diamantbesatte hæler; hadde Astrid Lindgren bodd her da hun levde, ville kanskje boken hett Alle vi barna på Enga, i stedet for Alle vi barna i Bakkebygrenda.
