For en stund siden ble ordføreren i Lørenskog, vraket av sitt eget parti fordi hun i denne kommunestyreperioden har godtatt at Posten skal bygge sitt nye sentralmottak der. Motstanderne av det nye store anlegget kuppet nominasjonsmøtet og gjorde om på det meste av Høyres kommunevalgliste. “Kuppmakerne” sier at det var mange ting som motiverte deres opprør, men sett fra utsiden var det bare én ting – nemlig en bedriftsetablering.
Slike kupp ser man fra tid til annen i lokalpolitikken. Der hvor partiene ikke tar tilstrekkelig hensyn til lokale aksjonsgrupper og de ulike stedenes interesser, blir det enten kupp, eller det oppstår bygdelister og én-saks lister. Mange ledende kommunepolitikere har startet sine karrierer som talspersoner for en sak eller en interesse, og at de har for all ettertid fått ord på seg for å være denne sakens eller interessens representant i det politiske systemet.
Dette er verdt å huske på når debatten om innvandrerpolitikerne dukker opp. De aller fleste med ikke-norsk bakgrunn som nå nomineres til kommunestyrer over hele landet gjør et poeng av at de vil representere sine grupper i politikken. Men det er noen som insisterer på at de ikke vil være typiske innvandrerpolitikere. Spesielt i de store byene og i rikspolitikken går det et skille mellom de som oppfatter at de er i politikken fordi de representerer en etnisk gruppe, og de som mener at de er ”helt vanlige” politikere med en annen hudfarge enn den vanlige.
Det er denne siste gruppen som er ekstra på vakt mot stemplet som innvandreralibi. Ingenting er verre for dem enn om velgerne oppfatter at de har fått sine verv på grunn av hudfargen. De viser også til problemene med å komme ut av rollen som innvandrerpolitiker, når man først har fått den. Mens en lokalaksjonsaktivist kan gå fra å være det til å bli all-round politiker, virker denne veien nesten stengt for innvandrerpolitikere i de store partiene.
Frykten er trolig en refleks av velgernes holdninger. Mens både velgerne og politikere uten å blunke godtar at alle partier systematisk tar hensyn til kjønn og bosted når de fordeler vervene, er det ikke opplagt at man skal ta hensyn til hudfarge. Når Stoltenberg og hans nære rådgivere både ved regjeringsstarten, og nå i høst, avslørte at de ikke tar særlig hensyn til hudfarge ved sammensetningen av regjeringsmannskapet, er det ikke bare på grunn av tankeløshet. Det eksisterer også en frykt for at velgerne skal tro at man gir verv til folk som ikke er flinke nok. De tror at velgerne tenker slik når det gjelder hudfarge, men ikke når det gjelder kjønn og geografi.
Lokalvalget gir en ypperlig anledning til å diskutere og å endre slike antatte holdninger hos velgerne og hos en del politikere. Det er spesielt i lokalvalgene man ser hvor vanlig det er å ta hensyn til mange ulike interesser når man setter sammen valglister og kommunestyrer. Det er også i lokalvalget i de store byene at etnisk representasjon anses som en ubetinget fordel for de ulike partiene.
Det er også i lokalvalgkampene det er mulig å få gode diskusjoner om hva innvandrer-representasjon bør resultere i. Skal man representere bare sin etniske gruppe, eller skal man representere alle dem som sliter med å bli inkludert i samfunnet? Eller kanskje man skal representere dem som vil forbeholde seg retten til ikke å bli assimilert?
Dette er diskusjoner som sjelden kommer opp i den brede offentligheten, blant annet fordi det i så mange kretser anses som galt eller mindreverdig å være innvandrer-representant.
Spesielt i Oslo er det håp om at det denne sommeren og høsten vil kunne komme slike diskusjoner. Der er det nå så mange velgere med ikke-norsk bakgrunn at alle partier med ambisjoner gjør seriøse forsøk på å tiltrekke seg dem. I hovedstaden er det også et så stort mangfold av innvandrer-politikere at det burde ligge til rette for gode diskusjoner. Om de bare alle tør å stå frem som nettopp det: Innvandrerpolitikere.
