For å forstå bakgrunnen for det sosiale opprøret i delstaten Oaxaca, må vi gå tilbake til året 1968, forklarer Leer.
– Fra 1968 har lærerne spilt en viktig rolle i den politiske utviklingen. De ble inspirert av det som skjedde i Mexico City der studenter og lærere demonstrerte for demokratiske reformer.
Som på nasjonalt plan ble delstaten autoritært styrt av det Institusjonelle Revolusjonære Partiet (PRI). Den politiske situasjonen på 1970-tallet var meget ustabil, og fem guvernører fra PRI avløste hverandre.
PRIs styre var preget av korrupsjon og maktmisbruk, og politiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet var nærmest ikke-eksisterende. Det skulle lite til før folk ble fengslet.
– Oaxaca hadde en utrolig udemokratisk valglov, og PRI vant alle lokalvalgene med 100 prosent av stemmene.
– Hvis ledere i fagbevegelsen gjorde noe annet enn det PRI hadde bestemt, ble de drept eller de forsvant. På 70-tallet så vi en mobilisering for mer demokrati og medbestemmelse, blant annet på arbeidsplassene.
Leer forteller en historie om en politisk utvikling der PRI kjører en splitt og hersk-politikk mot motstanden fra lokal fagbevegelse og urbefolkning. Gulrota veksler med pisken ved at guvernørene gir visse innrømmelser, men tillater ikke at folk går for langt. Da følger trusler, fengslinger, forsvinninger og kjøp av motstandere.
Urbefolkningen
Selv om 1968 var viktig, må vi huske på at den etterfølgende bevegelsen for demokrati på 70-tallet også var knyttet til urbefolkningen, understreker Leer. Mange lærere kommer fra denne delen av befolkningen.
– Oaxaca har den laveste reallønna i Mexico sammen med Chiapas, og mange av lærerne jobber på landsbygda.
I hele Mexico er det 2400 lokalkommuner, og 570 av disse befinner seg i Oaxaca. Befolkningen har en tradisjon for desentralisering, og at de politiske forslagene kommer nedenfra.
Byen Juchitán i fylket Itsmo som grenser mot Chiapas er hovedsete for zapotekerne, den største urbefolkningsgruppa i Oaxaca. Krav om høyere lønn og medbestemmelse ble kombinert med krav om deltakelse fra urbefolkningen.
– I 1982-83 tok arbeider- og bondebevegelsen COCEI makta over byen Juchitán. Det var den første arbeider- og bondebevegelsen i Mexico som kom ut fra urbefolkningen. COCEI var en venstreradikal bevegelse og styrte Juchitán i et par år.
COCEI kan ses som en forløper for demokratibevegelsen i Mexico og var en inspirasjon for zapatistene. PRI så nå at de var i ferd med å miste kontrollen over valgene, både lokalt og sentralt i Oaxaca.
Hilario Ramirez var guvernør i perioden 1982-1988. Han kom med løfter om reformer i urbefolkningsloven. Urbefolkningen skulle få styre seg selv etter egne demokratiske prinsipper. Men samtidig med denne åpningen for mer demokrati, ble medlemmer av COCEI også kjøpt opp av PRI.
Sedvanerett
I 1995 ble det holdt lokalvalg basert på sedvanerett. Oaxaca var den første delstaten som innførte en slik valglov. Oaxaca har 570 kommunale valgkretser, og i 418 av disse ble det avholdt lovlige valg basert på sedvaneretten.
Man var skeptiske til politiske partier. Ikke bare på grunn av erfaringene med PRI. Det Demokratiske Revolusjonære Partiet (PRD) som ble stiftet på slutten av 1980-tallet, hadde i stor grad samme praksis med kjøp av stemmer som PRI, opplyser Leer.
– Folk ble skuffet og reagerte med å danne en mer organisert kommunalistisk bevegelse i Oaxaca. Kommunalismen har sine røtter i kolonitida, og utfra sedvanerett var urbefolkningen vant til å styre seg selv.
– Sedvanerett betyr at befolkningen styrer valgene basert på sine egne premisser. Man tok i bruk valgmetoder som allmannamøter og deltakende demokrati og gjennomførte ikke valgene gjennom partisystemet.
Oaxaca har 3,3 millioner innbyggere, og 1,6 millioner av disse er urbefolkning. Sedvaneretten blir ikke bare praktisert på landsbygda, men også i Oaxaca by. Skillet mellom urbefolkning og ikke-urbefolkning er flytende.
– Det ble nå bygget opp en mer radikal og uavhengig fagbevegelse i forhold til delstatsmyndighetene og Mexico sentralt. Men PRI-politikerne prøvde hele tida å skifte ut ledere.
Det ulmer
I 1998 fikk man urbefolkningslov i Oaxaca. Det var den eneste og mest omfattennde urbefolkningsloven i en delstat i Mexico, og den går mye videre enn den føderale loven som er bra på papiret.
– Her står det at urbefolkningen skal praktisere egne former for demokratisk styring, og at de skal få rettslig bistand av advokater som snakker de mange språkene.
I Oaxaca ble man lovet tospråklig opplæring og mer lærermateriale til de områder i Oaxaca som har det vanskeligst. Rett og slett en opptrappingsplan for lærere.
Men det sentrale statsapparatet har ikke fulgt opp løftene, og folk er frustrert. Det ulmer på grasrota.
– Det skjer en tilstramming. Den kritiske avisa Noticias blir trakkasert og truet av PRI fra 2004-2006. Avisutsalg som selger avisa blir brent. Ulises Ruíz blir valgt til guvernør i august 2004. Det var valgfusk, og 10 000 mennesker demonstrerer i gatene. Folk er misfornøyde med at den forrige guvernøren ikke fulgte opp løftene.
– Men det skjer også en radikalisering blant de herskende. Både Ruíz sitt sikkerhetspoliti og paramilitære styrker blir sterkere. Konflikten eskalerer.
APPO (Popular Assembly of the Peoples of Oaxaca) som ble dannet i mai-juni 2006, er ikke en så spontan organisering som man kanskje kunne tro.
De første skrittene ble tatt i 2003.
– Det ble utarbeidet en plattform, og de første møtene ble holdt. Inspirasjonen kom fra Pariserkommunen fra 1871. Man ønsket en demokratisk reform av styringsstrukturen på delstatsnivå. Man hadde nå kommet fram til at guvernørene fra PRI ikke kunne fjernes ved valg. Det måtte en bredere bevegelse til.
Prisen
2. juli var det presidentvalg i Mexico, og Calderón fra høyrepartiet PAN blir utropt som vinner. Det var tre kandidater, og det ble utført en sofistikert form for valgfusk, forteller Leer. I tillegg til Calderón, stilte Madrazo fra PRI og López Obrador fra PRD. En sentral person i gjennomføringen av valgfusket var lederen av lærerforbundet på nasjonalt plan, Elba Esther Gordillo. Hun har gode kontakter til president Fox i PAN og har spilt en rolle i den interne maktkampen i PRI.
– PRI-kandidaten Madrazo godtok Calderón som president mot at Ruíz ble sittende som guvernør i Oaxaca. Ruiz var tidligere en sentral støttespiller for Madrazo, og organiserte deler av hans presidentkampanje. Dette er prisen president Vicente Fox måtte betale for opprøret i Oaxaca, sier Lars Leer.
