- De økologiske indianerne - 22.03.2007
- Cheyenne: prærieindianere før og nå - 22.02.2007
Cheyenne har derfor vært et navn som har gått igjen i historiebøker om det ville vesten, populærlitteratur og Western-filmer. I dag lever tradisjonene fra tiden som nomadiske prærieindianere videre.
Egentlig var ikke cheyennene prærieindianere som sådan ved den første kontakten med innvandrende europeere i 1680-årene. De var en relativt liten, fastboende stamme på noe over 3000 individer, og bodde i skogområdene i dagens nordlige Minnesota. De møtte i denne perioden franske handelsmenn ved Missisippi-elven, som de handlet ettertraktede varer med. Ifølge pionér-antropologen George Bird Grinnell, mente cheyenner ennå i 1890-årene, altså over 200 år etterpå, at franskmennene var gode frender. Ikke så om de engelsktalende anglo-amerikanerne som kom til å bety så megen miseré for cheyennene.
Cheyennene hadde fra og med 1700 gradvis vandret vestover, på grunn av at stammer som hadde blitt fortrengt av europeere lengre øst begynte å herje i områdene deres. Disse stammene hadde i motsetning til cheyennene store mengder geværer og skytevåpen. Uten effektivt forsvar begynte cheyennene en hundre år lang vandring vestover mot det store prærieområdet i dagens Montana, Wyoming, Nebraska og Colorado. Underveis fikk de hester og skytevåpen. Innenfor dette enorme området var cheyennene organisert i spredte, lokale grupper på 100-500 medlemmer.
Disse gruppene, eller bands som antropologer har kalt dem, levde et nomadisk levesett hvor de forflyttet seg etter de beste beitemarkene for hestene, og samtidig fulgte vilt som bison, antilope og hjort. Som andre prærieindanere bodde cheyennene i tipier, som var meget komfortable og samtidig enkle å pakke sammen. Det var omkring ti ulike bands, som til enhver tid bodde i ulike områder det meste av året. Men fra våren til sensommeren var alle cheyenner samlet i en eneste stor leir som forflyttet seg sammen. I denne leiren var også høvdingrådet på 44 høvdinger samlet. Høvdingene var valgt til det ti-årige embedet sitt gjennom konsensus, og de planla de viktigste felles aktivitetene for den store sommerleiren. Slike aktiviteter var fellesjakten på bison og de årlige ritualene som samlet hele stammen: Soldansen, Pilritualet og Dyredansen.
Gullrushet i Colorado, gullrush i Montana og California, nye byer som skjøt opp som paddehatter, endeløse strømmer av landhungrige nybyggere over prærien – dette er velkjente stikkord som førte til at cheyennene fra og med 1860-årene førte en hard motstandskamp for å redde bisonen og sine frie liv som nomader på prærien. De inngikk traktater med myndighetene, som i enkelte tilfeller ble brutt måneder etterpå. Cheyennene som bodde sørpå ble først overvunnet, og ble flyttet inn på et reservat i Oklahoma fra og med 1869. De måtte imidlertid dele reservatet med sør-Arapaho. De to ulike stammene ble deretter urettmessig definert som én stamme av myndighetene. De neste tredve årene ble nær 3/4-deler av reservatet lurt fra Sør-Cheyenne/Arapaho gjennom kløktige byråkrater og falske underskrifter.
Cheyennene som bodde nordpå, i Wyoming og Montana, fortsatte motstanden sammen med Sioux-stammen. Cheyennenes berømmelse i dag skyldes ikke minst at disse cheyennene var med å beseire General Custer sitt 7` Kavaleri, som var sendt ut for å kue de siste frie prærieindianerne ved Big Horn fjellene sommeren 1876. Etter Custers totale nederlag satte myndighetene inn alt på å beseire de gjenværende frie Sioux og Cheyenne. De endte derfor også på reservat fra og med 1880. Dette er bakgrunnen til at cheyennene i dag er definert som to stammer av de amerikanske myndighetene: Northen Cheyenne og Southern Cheyenne-Arapaho tribe. Northern Cheyenne holder til på et lite, avsidesliggende, men intakt og demografisk sett homogent reservat i Montana. Sør-cheyennene ble som nevnt offer for et omfattende tyveri av land, og reservatet deres består i dag av spredte lommer av land inne mellom urbane områder i det vestlige Oklahoma. Men det bemerkelsesverdige er at denne inndelingen ikke nødvendigvis deles av cheyenner selv. Familie og slektskap, hyppige besøk og felles kulturell praksis, binder fortsatt cheyenner sammen, selv om dagens to reservater ligger hundrevis av kilometer unna hverandre.
Etter at både nord- og sør-cheyennene hadde blitt tvunget inn på reservat, ble tiårene frem mot 1930 en historie om påtvang for å følge den hvite mannens vei; kristendom og kirkegjengeri istedenfor tro på en besjelet natur, landbruk istedenfor jakt og sanking, og profitt for enkeltindividet istedenfor det myndighetene anså som håpløs deling av goder og sjenerøsitet innenfor, utenfor og mellom cheyennefamilier.
Fra og med 1934 ble imidlertid indianerpolitikken liberalisert og humanisert, under navnet Indian Reformation Act (IRA). Liberaliseringen var en del av Roosevelt-administrasjonen sin New deal- politikk. Indianere over hele landet fikk begrenset, demokratisk selvstyre og indiansk kultur og religion ble ikke lenger undertrykt, men ble tvert imot programfestet som verdifull kulturarv som skulle beskyttes.
Siden har den føderale indianerpolitikken vinglet mellom forsøk på opphevelser av enkelte reservat i 50-årene, økte overføringer og hjelpeprogrammer, lovfestede rettigheter til religiøs og sivil praksis på 60 og 70-tallet, til budsjettkutt under Reagan på 80-tallet, og nye rettigheter blandet med trusler i forhold til naturreservat, selvråderett og atomdumping utover på 90-tallet til i dag.
All denne vinglingen skyldes det faktum at selv om indianere har selvstyre over reservatene sine, er dette selvstyret begrenset. Alle avgjørelser som angår en politisk endring eller et aktuelt konfliktspørsmål må godkjennes av innenriksdepartementet. Amerikansk lov gir altså litt til indianere med den ene hånden, og tar med den andre hånden, når det gjelder råderett. Og hvis kongressen for eksempel skulle gjøre om på loven IRA fra 1934, vil den andre hånden kunne ta enda mer i fremtiden. Cheyenner i Montana merket selv i 1970-83 hvordan de måtte kjempe med myndighetene for å hindre at mektige olje- og gruveselskap skulle rasere jorden på reservatet deres. Som tilfellet er med mange andre indianerreservat i USA, skjuler det seg nemlig store energi og mineralforekomster under den tidvis golde grunnen.
Under hele reservatperioden har cheyennene blitt forandret og påvirket av storsamfunnet i USA. Likevel er det bemerkelsesverdig hvor viktig den tradisjonelle væremåten synes å være for mange cheyenner. Først og fremst er storfamilien viktig. Familien er ofte en samarbeidende enhet hvor alle helper hverandre med penger, bruksgjenstander, husly, omsorg og hva som måtte trenges av den enkelte. Det foregår en veritabel sirkulering av ressurser, og arbeidsoppgaver, som får ting til å gå rundt. Dette er nok en nødvendighet, ettersom arbeidsledigheten tidvis kan være over 70 %. Samtidig var solidaritet og stadig deling av ressurser normen blant cheyenner på 1800-tallet. Kanskje kan man si at deres kultur har vist seg meget slitesterk når det gjelder å kunne takle kronisk fattigdom, overformynderi og sosiale problemer av ulik art.
Religion og spiritualitet er meget viktig, også for å bekjempe alkoholisme. De årlige tradisjonelle ritualene soldansen og pilritualet fremføres hver sommer den dag i dag. Noen ganger blir folk med alkoholproblemer oppfordret til å delta, ettersom slike ritualer har vist seg å være effektive måter å helbrede alkoholisme, depresjon og andre fjernkulturelle sykdomstilstander. De kan kalles fjernkulturelle fordi mange tradisjonelle cheyenner mener anglo-amerianere brakte sykdommene med seg. Ritualene er beregnet på å gagne hele stammen, hele cheyennefolket. De oppføres i juli/august hvert år, og foregår over flere dager. Den store leirsirkelen av telt og tipier rundt ritualarenaen, viser straks at det dreier seg om en indiansk tradisjon.
Disse ritualene er helt forskjellige fra indianske dansefester; såkalte pow-wows. Ritualene er strengt religiøse og forbudt for turister.
Både soldansen og pilritualet krever at minst en person tar på seg ansvaret å arrangere det. Denne personen må alltid ha et alvorlig problem, eller en alvorlig søken, dersom han ønsker rituell kraft fra åndene i cheyennenes kosmos. Ettersom det innebærer stor prestisje å arrangere et slikt kollektivt ritual, kan det hende noen fristes av dette og ikke har en seriøs motivasjon. I slike tilfeller er kritikk og sladder effektive metoder for å hevde en typisk cheyennemoral som premiss for ritualene.
Imidlertid er det en annen grunn til at ikke hvem som helst kan arrangere et ritual. Den sterke betoningen av enkeltpersonen i disse ritualene skjuler slektens rolle i kulissene. Det er absolutt nødvendig å ha slektens økonomiske, pragmatiske og moralske støtte for å gjennomføre det prestisjerike og religiøst alvorlige prosjektet. Det oppstår problemer hvis sentrale familiemedlemmer, og særlig eldre kvinner, mener at en ambisiøs cheyenne ikke er moden for å arrangere et ritual. Da kan vedkommende helst oppgi hele prosjektet.
Den tradisjonelle cheyennereligionens vekt på individets søken etter spirituell kraft til eget bruk, balanseres av den normative forestillingen om at personlig kraft også skal brukes for å hjelpe ens nære relasjoner. Under soldansen og pilritualet foregår det en enorm kanalisering av kosmisk energi som i teorien er beregnet på alle cheyenner. På den måten kan de tradisjonelle ritualene gjøre det meningsfullt å være en cheyenne blant andre cheyenner, selv i dagens globaliserte verden.
