Altså, en innvandrerorganisasjon som spesialiserer seg på kunnskap om sin egen gruppe på nasjonalt nivå kan ikke få driftstøtte. Problemstillingen utgjør et paradoks. En støtteordnning som er til for å støtte institusjoner som skal ivareta minoritetenes interesser kan ikke få midler til å ivareta sin egen gruppe sin interesse. Det er som å utlyse midler til barne- og ungdomsarbeid, og så sette et kriterium om at man må inkludere voksne.
I kjølvannet av oppmerksomheten rundt Riyo & Rayo-huset, har diskusjonen om tilskudd til såkalte ”monoetniske” prosjekter vært et aktuelt tema. Prosjekter som initieres av minoritetsgrupper forventes å inkludere nordmenn. Arenaer der ungdom møtes på like vilkår er uten tvil viktige i inkluderingsarbeidet. Her har de etablerte barne- og ungdomsorganisasjonene en lang vei å gå. Avstanden mellom Juvente og Pakistansk Studentersamfunn er nærmere enn det Juvente aner, men likevel finner rekrutteringskampanjer ofte ikke sted i minoritetsmiljøer. Det er sjelden det settes som vilkår at de etablerte, store organisasjonene skal inkludere minoritetsungdom for å få driftstilskudd.
Innvandrerorganisasjoner er sultefôret fra før av. De har lite ressurser og gjør mye arbeid. I motsetning til etniske norske forbund og foreninger som får midler til lønn, administrasjon og sekretariat, må innvandrerorganisasjoner nøye seg med ”frivillig virksomhet” (Tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner og frivillig virksomhet). Integrering er å tilpasse seg et nytt samfunn ved å mestre språket, utfordringene i arbeidslivet og være en medborger i det nye samfunnet, samtidig som man tar vare på sitt eget språk, tradisjon, kulturelle særegenhet og uttrykk. Støtte som bevilges til innvandrerorganisasjoner må derfor også gjelde bevaring av deres kultur.
