- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Det er kanskje en av, eller trolig den eneste grunnen til at det nå er blitt mote å lage tv-serier om folk som ikke kan de typiske norske vokaler, ja vi elsker, gå på ski, trives med hytteliv. Serier som Norsk for nybegynnere i NRK og Birkebeinerne på TV-Norge er slik sett et skråblikk både på det som i sin alminnelighet oppfattes som typisk norsk, og på de som Norsk språkråd har vondt for å definere som norske nordmenn.
Gjennom disse programmene skal vi alle kunne synge nasjonalsangen på ordentlig vis, uttale typisk norske vokaler, spise smalahåve, trives på hyttetur og danse halling i nasjonalromantiske omgivelser. Alt dette skal en gjøre uten å forstå betydningen av, uten å holde seg for nesa, uten å klage. Dette skal en kunne gjøre på en måte som gir norske nordmenn i de tusen hjem god selvfølelse: ”vi er flinke til noe som andre ikke er”. Dessuten skal en le seg hemningsløs, nesten i hjel… En tilsiktet effekt er selvsagt også at norsk språkråd skal kunne skille mellom hvem som er og ikke er urnorsk, og de andre i førstnevnte kategori skal syns synd på de skapninger som ikke er født med ski på beina.
Deltakere i disse tv-seriene er likevel heldige. De får stadig nye sjanser til å lære sosiale koder, og som i alle fall treffer, i følge norsk språkråd, noen ekte norskinger. For i virkeligheten er det ikke helt slik siste meningsmåling viser. Det er svært lite kontakt på tvers av en grense som går mellom ”norsk og ikke-norsk”. Dermed går begge parter glipp av å erfare hverandre i det helt alminnelige daglige livet. Vi kjenner ikke hverandre som naboer eller kollegaer, verken som spesiell eller ordinær. Begge parter har kjennskap til hverandre enten fra tv eller fra nedtrukne gardiner i dobbel forstand. Begge går med hver sine fordommer og stereotypier både om seg selv og den andre. Vi pleier disse i ro, helt uten andres forstyrrelser gjennom fargerike tv-skjermer og svart-hvitt vandrehistorier. Tenk hva slike forstyrrelser kunne betydd for eget selvbilde i forholdet til den andre, og for en selv!?
En som liker å overdimensjonere, og til og med fremstille sine fordommer, er tidligere stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsmann for partiet Høyre, Hallgrim Berg. Han har utgitt bok. Amerikabrevet: Europa i fare. Det overrasker meg ikke lenger at en hver amatør i vesten, og for så vidt også i Norge, som ikke har noe annet å skrive om, kaster seg over muslimer, islam og terrorisme. Slik jødedommen og jøder var populært tema i den såkalte mellomkrigstiden i Europa, er Islam og muslimer det nå for tiden. Jøders skjebner kjenner vi fra 40-talls Europa. Hitler la ikke skjul på hvor farlige jøder var for moderniteten, kristendommen og for den såkalte germanske rasen. Berg sin propaganda om muslimer har noe av det samme budskapet.
Det er legitimt og ærerikt å vise sin kunnskapsløshet, sine stereotypier og hemningsløse fordommer om Islam og muslimer. Berg gjør begge deler samtidig når han mener at Europa er utsatt for en muslimsk invasjon. Dette er samme holdning som Bush sin angst for muslimsk terrorisme i USA. Det er således ikke rart at boka til Berg har den tittelen som den har. Budskapet fra begge politikere er så kunnskapsløse og fordomsfulle at det ville være bedre om de begge meldte seg inn i angstringen framfor å holde på med politikk eller forfatterskap.
