- Jakten på kvinneligheten - 08.03.2007
Hva er kvinnelighet? På hvilke måter forbindes magedans med kvinnelighet? Hvordan forstår norske kvinner østlig kvinnelighet? Sara Fossum har stilt disse spørsmålene til norske kvinner i magedansemiljøet i Oslo.
I kvinnenes svar fant hun en felles lengsel:
– De ønsker å finne frem til positive opplevelser av femininitet, kvinnelig seksualitet, eller en form for kvinnekraft, sier Sara Fossum. Denne lengselen er tema for Fossums masteroppgave, som har fått tittelen ”Alternative kvinneligheter. Om kvinners bruk av magedans i Norge” og er levert ved Institutt for kulturhistorie og orientalske språk på Universitetet i Oslo.
– Magedans er en dans som fremhever kvinnekroppen gjennom å fokusere på hoftene, sier Fossum. Hun har selv gått flere kurs i Oslo. Informantene, det vil si kvinnene i magedansmiljøet, beskriver hun som ”alternative damer fra ulike generasjoner”.
– Mange av disse kvinnene opplever magedans som en form for frigjøring, fordi de ikke behøver å bry seg så mye om gjeldende skjønnhetsidealer. I magedans er det for eksempel lov til å være rund og ha kvinnelige former, sier hun. Flere i miljøet har bakgrunn fra feministiske miljøer, for eksempel Kvinnefronten eller Blitz.
Mange av dem motsetter seg en vestlig kvinnefrigjøring de mener etterstreber det å bli mest mulig lik menn.
– I stedet ønsker de å finne frem til positive opplevelser av femininitet, noe de erfarer gjennom dansen, sier Fossum.
Det åpne kvinnekroppen
Fossum mener denne lengselen etter kvinnelighet er et resultat av den moderne, vestlige kulturens nedvurdering av kvinnekroppen.
Med utgangspunkt i Jorun Solheims teorier om kroppssymbolikk hevder Fossum at det vestlige kvinneidealet handler om en fornektelse av egen kropp.
At kvinnekroppen anatomisk sett er mer åpen enn mannens, ligger til grunn for en symbolsk forestilling om kvinnekroppen som grenseløs, ifølge Solheims teori om ”den åpne kroppen”.
– Å fornekte den kvinnelige kroppen kan være et forsøk på å beskytte seg eller en form for grensesetting, mener Fossum.
Den orientalske kvinneligheten
Selv ble Fossum først introdusert for magedans under et lengre opphold i Egypt.
– I Egypt er magedans en del av hverdagen. Til og med på jobben min hendte det at kvinnene låste døra, satte på musikk og begynte å danse, forteller hun.
– Jeg husker jeg syntes disse kvinnene så veldig sterke og flotte ut, og frie i forhold til sin egen kropp, sier Fossum. I magedans er bevegelsene bølgende og sirkulære, myke og smidige.
– Gjennom dansen får norske kvinner bruke kroppen på måter de ikke er vant til, sier Fossum.
– Kvinnene jeg har intervjuet fortalte at de føler seg stive og lite kroppslig frie.
Ved hjelp av postkolonial teori analyserer Fossum hvordan kvinnene forstår den orientalske kvinneligheten som ”den andre”, en motsats til den vestlige, kroppsfornektende.
– Magedansen blir et rom for det kvinnene mener vi ikke har: En kroppslig kvinnelighet og en urgammel kvinnetradisjon, sier Fossum.
Kvinnekraft eller stripping?
– En utbredt oppfatning er at magedans opprinnelig var en haremsdans, forteller Fossum. Haremsmotivet kjenner vi kanskje først og fremst fra vestlig kunsthistorie og litteratur. Her finner vi framstillingen av den erotiske danserinnen, underkastet en tyrannisk sjeik for å tilfredsstille hans seksuelle lyster. Fossum peker på at dette haremet er en mannlig, vestlig forestilling. Ifølge den marokkanske sosiologen Fatima Mernissi var haremet først og fremst en storfamilie. Om kvinnene i haremet danset, var det antagelig bare for hverandre. Kvinnene Fossum har intervjuet formidler en annen fortelling om magedansen, som en gammel folkedans, med lange tradisjoner og variasjoner over hele Midtøsten.
Mange hevder også at det er en gammel fruktbarhetsdans fra Mesopotamia.
– Når magedansen av mange assosieres med stripping eller betraktes som noe vulgært, bruker kvinnene dansens historie og tradisjon for å presentere den som en seriøs kunstform, sier Fossum. Hun forteller at det i Egypt kun er akseptert å danse for mennene i familien.
Kvinner som danser på offentlige steder blir betraktet som strippere. Flertallet av de norske kvinnene Fossum intervjuet jobber som profesjonelle dansere og opptrer på spisesteder foran en blandet publikum.
Å være et seksuelt objekt
– Mine informanter ønsker ikke å bli sett på som seksuelle objekter, samtidig som de er bevisste på at det skjer når de danser for menn, fordi magedans blir forbundet med en seksuell invitasjon. Derfor blir det viktig å sette grenser enten gjennom å fylle dansen med et innhold eller gjennom en bevissthet og kontroll over signalene man sender ut, mener hun.
– Det å ha kontroll over kroppen og signalene man sender ut, er koder og strategier informantene bruker for å begrense eller kontrollere oppmerksomheten de får, mener Fossum. Dermed blir magedansen også en mulig strategi for å håndtere den grenseløsheten kvinnekroppen symboliserer.
– Symbolsk sett er kvinner potensielt seksuelt tilgjengelige hele tiden, sier Fossum.
– Denne seksuelle grenseløsheten kan oppdages og håndteres gjennom dansen, avslutter hun.
(Tidligere publisert i KILDEN)
