- Fatima Jibrell - 24.03.2007
- Assad Siddique - 13.03.2007
I fjor spilte trettienåringen Eilert Løvborg i Ibsens Hedda Gabler, en bemerkelsesverdig oppnåelse.
Du har mange jern i ilden! Hvordan føltes det å gjøre Ibsen flerkulturell?
Det var veldig spesielt og et stort privilegium. Ibsen er en veldig tidløs og universell forfatter sett i dagens lys. Jeg tror han ville ha vært glad for at vi klarte å få en så moderne tolkning av det han har skrevet. Jeg er veldig stolt av å ha fått være med på det og ikke minst tror jeg det er en fin måte å tilnærme seg klassikerne – jeg tror stadig rom for nye tolkninger er det som gjør blant annet Ibsens verker så spennende.
I dag har de fleste unge mennesker i Norge intet forhold til teater. Hva kan gjøres for å motvirke dette?
Jeg tror det er viktig å gjøre teatret mer spennende og mer “sexy”. Tror veldig mange unge ser på det som noe traust og kjedelig, og derfor er det viktig å ha et repertoar som favner også de unge som ellers ikke vil få noe forhold til teatret. Man kan eksempelvis gjøre som vi gjorde i løpet av turneen med Hedda Gabler i regi av Riksteatret, hvor skuespillerne i tillegg til forestillingene hadde en “skole turne” som vi kalte Ibsen-ekspressen. Vi var da på besøk på forskjellige videregående skoler i hele landet og fortalte om både oss selv og hva vi holdt på med, hva forestillingen handlet om og hvorfor de burde se den. Med dette rekrutterte vi utrolig mange unge mennesker til teatret og fikk mange tilbakemeldinger om at dette var kult, nettopp fordi vi hadde et stykke som var veldig ungdommelig og moderne i forhold til den opprinnelige formen. Jeg tror det er viktig at både samtidsstykker, men ikke minst også klassikerne, blir mer rettet mot et yngre publikum i større grad.
Har du møtt motstand i kraft av din minoritetsbakgrunn? Har det eventuelt hjulpet deg på vei å være en av få i miljøet med flerkulturell bakgrunn?
Ja, det er et tveegget sverd; det kan være en stor ulempe på en side, men en kjempefordel på en annen måte. For meg har alltid det viktigste vært å tenke positivt og dra til meg det beste fra alle situasjoner – jeg lar ikke negative bemerkninger eller inntrykk gå for mye innpå meg. Uansett hvem du er eller hvor du kommer vil det alltid være noen som ønsker å gjøre livet ditt vanskelig, og dessverre føles det litt mer kollektivt noen ganger når man er en del av en minoritet i Norge. Men samtidig kan dette også være med på å gjøre en sterkere og mer bevisst på seg selv og sine omgivelser, og det er det sistnevnte jeg ser som det viktigste om man skal komme noen vei med noe som helst.
Gjennom filmlerrettet og teaterscenen har du mulighet til å være et positivt forbilde for innvandrerungdom. Hva slags tilbakemeldinger har du fått fra folk med flerkulturell og etnisk norsk bakgrunn?
Veldig gode tilbakemeldinger! Jeg tror ungdommer og folk generelt er mer opptatt av et godt kunstverk enn av etnisitet eller tilhørighet. Kommentarer jeg får er enten hvor godt folk har likt filmene eller hvor
flink de synes jeg er. Det er også en del som føler en stolthet i at det er blitt laget film med norskpakistanere, som har fått så god omtale. Filmen Izzat er et eksempel på dette. Jeg hører også ofte unge gutter si at jeg er et forbilde for dem, og det er UTROLIG viktig for meg. Jeg har selv vokst opp uten et forbilde som kunne representere meg, Derfor vil jeg gjøre det jeg kan for å være et godt forbilde for unge gutter som vokser opp med en flerkulturell bakgrunn idag, og vise dem at det går an å få til det man vil.
Jeg har ofte hørt at du er opptatt av å skape forståelse og bygge broer, samt bryte ned fordommer. Hvordan gjør du det?
Det viktigste er å være tilstede. Jeg tror det er viktig at vi med minoritetsbakgrunn er med på alle arenaer i hele samfunnet, derfor er det også en stor glede for meg å kunne være synlig med den lidenskapen jeg har innenfor film/tv/teater. En av fordelene med denne bransjer er jo også at man får ganske stor oppmerksomhet rundt sin person, og denne vil jeg gjerne bruke til å gjøre ting som kan skape dialog og forståelse for hvordan det er å være flerkulturell i Norge anno 2007. Et godt eksempel på det er en forestilling som jeg har satt opp sammen med tekstforfatter og regissør Bjørnar Teigen. Forestillingen heter “Den utvalgte”. Den hadde premiere i forrige uke i Drammen, og handler om en norskpakistansk gutt som sliter med å finne seg en dame og derfor ender opp på en arrangert date med en jente foreldrene har funnet. Underveis får vi se hvor mye han brytes mellom disse to kulturene han må beherske. Denne forestillingen vil vi sette opp i Oslo til høsten, og jeg har et stort håp om at den vil skape litt debatt og være med på å nyansere litt mer hvordan det er å være flerkulturell gutt midt oppi det hele – ettersom alt vi hører om i media ofte er sett fra jentenes synsvinkel.
Føler du at det er viktig å representere pakistanske verdier gjennom det du gjør?
Ja, det er viktig for meg at jeg kan vise det fine med pakistansk kultur som jeg setter veldig stor pris på. Samtidig er det også viktig å vise at disse kulturene kan gå hånd i hånd – at man ikke alltid må “velge side”, men at vi kan leve et godt liv sammen bare vi viser forståelse og respekt for hverandre.
Dersom du ser tilbake er det noe i livet ditt du ville ha valgt annerledes?
Da hadde jeg nok satset på den skuespillerkarrieren som jeg hadde lyst til da jeg var ung istedenfor å gå på BI bare for å tilfredsstille foreldrene mine. For i ettertid har jeg skjønt at de ville vært like fornøyd om jeg hadde valgt å følge mine drømmer, så lenge jeg hadde vist dem at jeg mente noe med det.
Dersom du fikk mulighet til å kommunisere med ditt unge jeg gjennom brev, hva
hadde du sagt?
Følg hjertet ditt og ikke vær redd for å stole på dine egne evner. Pluss en ting til; ikke vær urolig for noen ting – du kommer til å finne deg verdens flotteste kone som vil gi deg all den styrke og støtte du noen gang vil trenge…!
