I Pakistan kan opptil fire generasjoner leve under samme tak samtidig. Mange lever i svære to etasjers enebolig lignende hus. Døtrene flytter ut etter hvert som de gifter seg, mens sønnene blir igjen selv når de blir gift. Det varierer jo fra familie til familie hvor stor storfamilien egentlig er. Alt kommer selvfølgelig an på hvor mange barn, eventuelt sønner en har. Jo flere sønner desto større er storfamilien. Tradisjonen er at sønnene skal ta vare på foreldrene sine til de dør. Ofte er det største ansvaret lagt på den eldste sønnen. Han skal forsørge storfamilien, men hovedansvaret ligger hos faren som er den eldste i familien. Han tar de viktigste valgene som gjelder i storfamilien, han har altså det siste ordet.
Mange faktorer spiller inn på hvordan storfamiliene utvikler seg. Ofte migrerer noen av sønnene til utlandet eller til andre byer, og da blir ansvaret liggende hos den sønnen som er igjen hos foreldrene, uansett om han ikke er den eldste. I noen tilfeller er foreldrene igjen alene imens alle sønnene har migrert til utlandet, men da forsørger de dem økonomisk og besøker hverandre så ofte de kan. Det er ikke noe eldrehjem- konsept i Pakistan ennå, i hvert fall ikke i landsbyene.
I Norge blir situasjonen en helt annen, på grunn av at da de fleste migrerte hit fra Pakistan, kom de alene. Etter hvert ble kone og eventuelt barn gjenforent med dem. Så startet de kjernefamilier i motsetning til slik de levde i Pakistan. Men med tiden har disse kjernefamiliene vokst til storfamilier. I hjemlandet bodde de fleste i hus, mens da de flyttet hit var det små leiligheter de måtte leve i. Etter hvert flyttet de med bedre råd inn i hus eller større leiligheter. Men de fleste familiene splittet opp ettersom barna giftet seg, uansett om det var sønnene eller døtrene. I noen tilfeller flytter alle barna ut og foreldrene er igjen alene. Men de fleste barna flytter ikke langt fra foreldrene, men i nærheten og ofte bare i gangavstand fra dem, slik at de kan ta hånd om dem. I andre situasjoner blir ofte ett av barna igjen hos foreldrene og skaper en storfamilie åp tre generasjoner, som består av besteforeldre, foreldre og barnebarn.
Mange pakistanere har tre eller flere barn og har dermed større slekt enn de fleste nordmenn. Det er utallige mange familietradisjoner som man må passe på, spesielt når det gjelder fødsel og død. Blod er helt klart tykkere enn vann, som blir gjenspeilet i det kulturelle. For å forsterke familiebåndene gifter ofte søsken barna sine med hverandre. Familien må alltid få største prioritet gjennom livet. Selv om du ikke er i nær slekt med noen, må du hele livet passe på å pleie forholdet til dine slektninger. Ved å delta i deres glede og sorg, viser du hvor viktig familien din er for deg.
Det er ikke bare glede ved å leve i en storfamilie, tvert imot er det mange problemer som dukker opp ved at så mange og forskjellige personligheter lever tett sammen. I storfamilien er det ett hierarki, hvor den eldste har størst makt og den yngste minst. Dette kommer av at den eldste har mest livserfaring og har hatt forsørgeransvaret for storfamilien lengst av alle. De nye familiemedlemmene som er giftet inn i familien som svigerdøtrene, blir ofte forventet å tilpasse seg storfamiliens levesett uansett hva slags familie hun har kommet fra. Dette for å gjøre overgangen mest mulig enkel for familien. Men det er her de fleste konfliktene oppstår, fordi at det ikke alltid er lett å tilpasse seg den nye familien eller fordi folk rett og slett er totalt ulike. Dette er ofte årsaken til at svigermor vil ha en svigerdatter som er fra nær familie og dermed mest mulig kjent med deres levesett.
For pakistanske familier i Norge gjelder det ingen bestemte tradisjoner. Ofte spiller eksterne faktorer inn som dårlig råd, og dermed lite plass, som gjør det vanskelig for familier å bo sammen. Derfor velger de heller å bo ved siden av hverandre. Andre ganger er det rett og slett fordi de i familien selv velger å bo hver for seg og slik lever i harmoni med hverandre.
Ofte er det ganske praktisk med storfamilien, ved at besteforeldrene passer på barna imens foreldrene arbeider. Andre ganger passer det for besteforeldrene at imens de reiser til hjemlandet i et par måneder, så er det noen som tar hånd om huset. Ved at det bor flere sammen, fører det til flere inntekter, og dermed får familien råd til å kjøpe et større hus, noe de nødvendigvis ikke kunne ha råd til hver for seg. For barnebarna er det bare bra å alltid ha noen å komme hjem til, og få ekstra mye kjærlighet fra besteforeldrene ved at de bor sammen.
Privatliv blir det selvfølgelig mindre av, hvis man lever i en storfamilie, fordi man må ta hensyn til mange mennesker, og ikke kan gå rundt og gjøre som det passer en. Men det går an å balansere dette, for eksempel: I en enebolig har ofte kjernefamilien en hel etasje for seg selv. Derimot blir det vanskelig å ivareta privatlivet hvis man bor trangt, og det kan føre til problemer.
Drar man til en landsby i Pakistan, oppdager man raskt at de fleste er i slekt med hverandre. Etter hvert har familiene vokst og dermed flyttet til egne hus, men i nærheten av hverandre. Ofte er det en søskenflokk som bor tett inntil hverandre med sine familier, andre ganger er det kusiner, fettere eller tremenninger. I noen tilfeller virker det som alle skal blande seg oppi alt og si sine meninger, spesielt når det gjelder ekteskap. Det er umulig å tilfredsstille alle sine ønsker og noen faller ut og føler seg utenfor. Noen ganger virker landsbylivet som en såpeopera med intriger blant slektninger. Mange er ekstremt opptatt av hva andre folk vil tenke eller si hvis det skjer noe i familien deres, derfor er mange hele tiden i forsvarsposisjon mot de andre. De fleste pakistanske såpeoperaene handler nettopp om storfamilier og deres problemer.
Uansett er familien ett viktig støtteapparat, uavhengig av hvilken kultur man tilhører. Noen familier består av flere familiemedlemmer enn andre, og problemer finnes det i allslags familier. Det er opptil enhver familie å finne ut om de kan leve i harmoni ved å bo sammen, eller hver for seg med lang eller kort avstand. Det aller viktigste er jo å være lykkelige.
