- De økologiske indianerne - 22.03.2007
- Cheyenne: prærieindianere før og nå - 22.02.2007
I motsetning til dominerende europeiske holdninger, hadde naturen og jorden en uttalt egenverdi blant historisk kjente indianergrupper. For indianerne var idéen om at man kunne eie jord absurd. Likeens idéen om at natur kan betraktes som livløs materie som bør anvendes til nytteformål. I dag er dette med eierskap av jord litt annerledes, ettersom landet som utgjør reservatene er den fremste garantisten for kulturell overlevelse for de ulike stammene.
Økologisk levesett
Indianerne ble et hovedsymbol og en inspirasjonskilde blant de første økologi- og naturvernbevegelsene på slutten av 1960-tallet. Den hellige sirkelen ble trukket frem som et typisk indiansk symbol, som viser at alt i naturen er knyttet sammen. Indianernes levesett ble oppfattet som å inneholde visdom om naturens balanse og harmoni. For i mange tilfeller rommer den tradisjonelt overleverte kunnskapen mer kunnskap om intrikate sammenhenger mellom flora og fauna enn hva moderne vitenskap gjør. I motsetning til vårt avfalls- og giftproduserende samfunn, blir indianerne regnet for å ha en utpreget naturvennlig livsstil.
Et velkjent eksempel på bærekraftighet er hvordan prærieindianerne utnyttet bisonen. Den amerikanske bisonen streifet rundt på den de enorme præriene i veldige antall. Man regner med at det var cirka 60-80 millioner av dem rundt 1800. Etter at euro-amerikanere for alvor hadde begynt nedslaktningen av bisonen, var det i 1880 kun noen få hundre igjen.
Indianerne hadde tradisjonelt ikke hatt for vane å slakte ned dyr for utelukkende kommersielle hensyn. De sanket og jaktet for å dekke egne primærbehov, dernest litt handel. Samtidig brukte de alt som kunne brukes fra bisonen: skinnet til klær og bruksgjenstander, kjøttet til mat, bena til nåler, øser, skjeer, ploger, kniver, skrapere, senetrådene til sytråd, hovene til lim osv. Forskere har regnet ut at bisonen hadde til sammen over 300 bruksområder.
Omstridt myte
Imidlertid er det forskere som hevder at indianerne ikke var så naturvennlige. I boken ”the Ecological Indian” forsøker Shepard Krech å slå hull på det han mener er en myte. Han gjennomgår alle områder hvor indianere har blitt ansett for å være økologiske: bruk av ild for rydde mark, stimulere til gressvekst, og balansert beskatning av vilt og naturressurser. Krech mener for eksempel at indianerne selv var med på å utrydde bisonen, fordi de drev handel med euro-amerikanerne. Og det stemmer virkelig at handelen med bisonhuder skjøt fart fra og med 1850. Det var voldsom etterspørsel etter bisonskinn i Europa, og bison ble på denne måten eksportvare. Indianerne var også handelsmenn, og i dette perspektivet drev noen av dem riktignok med overflødig jakt på bison for å kunne bytte hudene mot ettertraktede varer.
Bisonen i politisk perspektiv
Men det er urealistisk å tro at indianerne var nøkkelspillere i bisonens nesten totale utryddelse. Det var vanlig at hvite, profesjonelle bøffeljegere ble døve fordi de skjøt så mange skudd når de var ute for å drepe bison. De lot alt annet enn hudene ligge igjen på marken. Derfor var millioner av bein og knokler strødd utover prærien på 1870-tallet. Prærieindianernes vekt på handel må dessuten ses i sin politiske sammenheng. Særlig var det viktig for indianerne å få tak i ammunisjon og skytevåpen til eget forsvar. Den eneste måten å skaffe slike varer, var gjennom handel med euro-amerikanere.
Det var kanskje ikke tilfeldig at det var en indianer som bidro sterkt til at bisonen ikke ble utryddet. En mann fra Blackfeet-stammen oppdaget på slutten av 1880-tallet en liten flokk med bison i de nordlige delene av Montana i USA. På dette tidspunktet var det så å si ingen bison å se lenger. Denne flokken hadde gjemt seg bort på et sted hvor de profesjonelle, bøssebærende bøffeljegerne ikke hadde giddet å lete etter dem. Indianeren tok derfor affære og geleidet hele flokken over grensen til Canada. Der kunne de være i fred. Slike handlinger bidro mot alle odds til at bisonstammen i USA tok seg opp igjen til et nåværende antall på 350 000. Og i dag har flere indianerstammer bisonflokker gående fritt på sine reservat.
Naturreligioner
Det som er sikkert er at nær sagt alle kjente indianerreligioner verdsetter og akter naturen. Ofte er jorden, steiner, planter, trær, elver og dyr besjelet. Hver indianske kultur gjør naturligvis dette på sin helt unike og spesielle måte. Blant prærieindianerne var det for eksempel nærmere 20 stammer som på 1800-tallet praktiserte en særegen versjon av ritualet soldans, der man faster og danser rundt en pæl i flere dager for å oppnå en visjon. Men i alle disse religionene er det en uttalt vekt på naturens vekst, bønner for at vegetasjonen skal gro og dyresymbolikk.
Ofte er det slik at myter forklarer hvorfor visse dyr kan jaktes på av mennesker. Indianerreligioner anså typisk dyr for å være slektninger. Derfor er slektskapstermer vanlige overfor dyr. Man kan si overfor en ulv: ”Bror”. Dyr blir også regnet for å ha en personlighet, på lik linje med mennesker. Derfor er det vanlig at indianere selv tar navn med dyremetaforer. Ettersom indianernes tradisjonelle religioner er naturreligioner, kan dyr og natur ofte være boliger for en stor ånd. Dyr er med andre ord ikke kun objekter som mennesker kan bruke på en rent materiell måte. Myter pleide derfor å forklare jakten på dyr som et kompromiss som ble inngått mellom menneskene og dyrene i en fjern fortid. Jegeren måtte derfor akte dyret han drepte. Her ligger kanskje en av forklaringene på indianernes mer økologiske livsorientering.
Symbolikk brukt mot dem selv
Økologibevegelsen på sekstitallet tok indianerne som ett av sine hovedsymbol. Og symbolverdien har vedvart. Imidlertid har denne posisjonen blitt brukt mot indianerne selv. Da kjernekraftprodusenter i USA på 1990-tallet trengte et sted å lagre sine radioaktive avfall, vendte de seg til indianerreservatene. Selskapene forsøkte å argumentere for at siden indianerne er så økologiske, er de best skikket til å ivareta radioaktivt avfall. Alle stammene sa selvfølgelig nei- bortsett fra en liten stamme ved navn Goshute, som har et lite reservat i staten Utah. Denne stammen teller i dag knapt hundre personer, og hadde kanskje nettopp derfor vanskeligheter med å nekte hundre tusener av dollars som takk for å oppbevare det livsfarlige materialet. Likevel var det senest i 2005 protester fra medlemmer av stammen, som krevde at lagringen av avfallet måtte opphøre.
Kamp mot kullselskaper
I dag pågår det en bitter strid om fjellet Black mesa, som binder sammen statene Utah, New Mexico, Arizona og Colorado. Black mesa er et hellig fjell for stammene Hopi og Navaho. Fjellet ligger innenfor begge stammene sine reservat, men ble allerede i 1957 gjenstand for kullutvinning. Denne kullutvinningen har faktisk vært grunnlaget for at ørkenbyer som Las Vegas og Los Angeles kan motta elektrisitet. De miljømessige konsekvensene har vært katastrofale. Det dyrebare grunnvannet har blitt forurenset og jorden har blitt gold. Arkeologiske sites og graver har blitt rasert. I dag forsøker myndighetene å åpne opp for økt utvinning av kullet som finnes der. Dette startet egentlig i 1974, da myndighetene tvang 10 000 indianere bort fra fjellet, den største tvangsflyttingen i nyere amerikansk historie. De cirka 2000 indianere som fortsatt bor ved fjellet blir stadig truet med tvangsflytting og arrestasjoner den dag i dag. De har likevel organisert seg for å gjøre motstand. De kjemper i dag for å unngå ytterligere utvinning av kullet og deres eget drikkevann. Eldre navahoer kaller kullet for ”jordens lever”.
Andre stammer har også kjempet mot kullselskapene. Præriestammen Northern Cheyenne kjempet fra 1973-80 mot det samme storselskapet som opererer ved Black mesa: Peabody. Og i fjor ble denne problemstillingen igjen aktuell for cheyennene. Kullselskapene prøver seg nok en gang, og forårsaker derfor strid mellom de indianerne som håper på profitt for dem selv, og dem som vil akte det tradisjonelle viset.
Det finnes mange miljøaktivister blant nord-amerikanske indianere i dag. Kanskje tidligere visepresident-kandidat for Ralph Naders grønne parti- og Anishinaabeg-indianer- Winona Laduke er inne på noe når hun skriver: ”det er en direkte link mellom tap av kulturelt mangfold og biologisk mangfold. Der hvor indianere fortsatt holder til, finnes det en tilhørende enklave av biologisk mangfold.”
Prærieindianernes avlat for klima
Klimaendringene har fått prærieindianere til å reagere. Flere præriestammer, deriblant Sioux og Omaha, har tatt et felles initiativ og etablert selskapet nativeenergy.com. Dette felleseide selskapet har satt i gang med salg av utslippskvoter til privatpersoner som ønsker å bøte på eget forbruk. Man kjøper altså en kvote av indianerne hvis man for eksempel skal ta seg en flytur. På siden deres har de en Co2-kalkulator som kan beregne summen man vil betale. Indianerne reklamerer med at de bruker pengene på å bygge vindmølleparker, og bruker metangass fra kyr til å lage energi. Hvorvidt denne motivasjonen springer ut fra en tradisjonell indiansk aktelse for naturen, er vanskelig å vite. Det er i hvert fall sikkert at mange vil støtte virksomheten, fordi indianerne har et ry for å være økologiske i forhold til naturen.
For mer informasjon:
http://www.sacredland.org/resources/bibliography/Deloria_on_Krech.html
http://www.blackmesais.org/
