- Å tenke det utenkelige - 22.03.2007
Hva må endre seg for å få det politiske begeret til å renne over? Hva er det som hindrer oss i å gjøre den radikale kursen som er nødvendig i dag, dersom vi skal kunne unngå farlige klimaendringer i morgen?
Business as usual
Vi er fanget av vår hippokratiske ed: vi skal levere mer godterier til velgerne enn noen andre. En slik ed har kun blitt mulig gjennom vår økende utplyndring av jordens ressurser. I dagslys er ikke vår økonomiske modell så annerledes fra den som det tredje riket anvendte. Det tredje riket visste at det bare kunne ekspandere ved å ta til seg fra sine naboer.
Folkemord påfulgte. Det er vanskelig å svare for at folkemord er en treffende betegnelse for å beskrive hvordan vi forfølger “business as usual”, mens vi med vitende vilje ignorerer konsekvensene for de fattigste folkene i verden. DFID (the UK Department for International Development) sin utredning av the Stern Review on the economics of climate change, gjør det klart at klimaendringer kommer til å gjøre uminnelig skade på livsmulighetene til millioner av mennesker.
Endring av adferd
Å akseptere ansvar betyr ikke bare å si ”unnskyld”. Å si unnskyld for ofte syntes å være bra nok. Det er som å si at vi er lei oss for slavehandelen. Sjelden kommer slike unnskyldninger sammen med en erstatning. Men i forhold til klimaendringer, ligger styrken i at det gir oss muligheten for forandring – dette er ikke fortiden, det er fremtiden. Vi kan utløse ansvaret vårt gjennom å endre adferd. Dette vil bare være verdt det hvis vi kan måle virkningen av politikken innenfor et rammeverk som tildeler ansvar rettferdig og på en bærekraftig måte. Dette var faktisk konklusjonen under verdenskonferansen i Rio de Janeiro i 1992, som så mange land, inkludert USA, signerte.
Samhandling for karbonreduksjon
Vi vet at vi må redusere våre karbonutslipp, slik at vi kan nå et trygt nivå i atmosfæren– kanskje 450 ppm (ppm=parts per million. Red. anm). Vi vet også at en global enighet uten utviklingslandene ikke kommer til å fungere. Senatet i USA avviste Kyoto-avtalen fordi den ikke var inklusiv nok. UNFCCC (United Nations Framework Convention on Climate Change) snakket om rettferdighet. DFID fortalte Stem at “demping av drivhusgasser utgjør et fundamentalt problem om rettferdighet”. Svaret er sammenfall. Vi bør ha som mål å kontraktfeste utslippene våre, samtidig som vi går over til et system hvor hver innbygger har utslippsrettigheter. Kontraktfesting og sammenfall. Hvis rammeverket vårt får disiplin gjennom vitenskap, og ikke bare gjennom den nåværende økonomiske modellen, kan vi bryte ut av den faustianske pakten vi har inngått før det hele ender med tårer.
Å tenke det utenkelige
Kontraktfesting og sammenfall på det nasjonale nivået kunne blitt oppnådd ved å introdusere byttbare karbonrasjoner. Et nasjonalt karbonbudsjett kunne blitt oppsatt årlig, med årvise reduksjoner, og like kvoter per innbygger ville bli utlagt hvert år – kanskje med en start på 10 tonn eller 10 000 karbonenheter hver. De som ikke bruker opp kvoten sin, vil kunne selge overskuddet til dem som er mer tøylesløse. En slik tilnærming ville stimulere investeringer i både energisparing og alternativer. En slik politikk er en radikal omlegging fra “business as usual”. Men siden ingen av de mekanismene vi nå besitter klarer å løse problemet raskere enn det blir skapt, må vi forsøke å smi sammen en ny konsensus hvor man kan tenke det utenkelige. Og samtidig få med seg velgerne.
