I ettertid blir man nødt til å tenke hvordan dette kan skje gang på gang, og lage et slags mønster for hvor lenge vi kan forvente at våre kjære lever. Man ser nærmere på hvordan den avdøde levde, og oppdager at det var ikke så stor forskjell på deres livsstil fra vår egen.
Våre mødre er for det meste husmødre, og som psykologen Dr. Phil sier ”en husmors arbeid tilsvarer to heltidsjobber”. Det får meg til å tenke på at en som har hatt to heltidsjobber gjennom hele livet, og det uten sykmelding eller egenmelding, må ha hatt et ganske tøft liv.
Husmødrene er jo så flinke til å ta vare på alle andre og setter seg selv ofte langt nede på prioriteringslista si. Huset, mannen og barna er langt viktigere. Men her må de forstå nødvendigheten av å ta vare på seg selv, på grunn av at akkurat deres familie trenger å ha dem i sitt liv mye lengre enn det som er.
Vi andre må også bli flinkere til å ta vare på våre egne mødre, synes jeg. Hva med å begynne å gjøre husarbeid, i stedet for at moren i huset skal ta seg av nesten alle de huslige oppgavene. Mens mor tar seg av hjemmet, er vi enten ute og studerer, eller på jobb, og kommer hjem til ferdiglaget middag og rent hus. Selv i denne moderne tiden er det ofte mødre som må ta det meste av byrden hjemme. Mange får hjelp av de andre familiemedlemmene, men da får de skyldfølelse, eller må gjøre alt på sin egne perfekte måte. Dette skyldes jo den gamle tradisjonen om at kvinnen i huset skal ta seg av sin familie.
Jeg grøsser når jeg tenker på de mødrene som i tillegg til å ta seg av huset og barna alene, også jobber heltid. Det setter sikkert mange spor i ettertid, når det gjelder helsen. For de har jo allerede et så stramt skjema at å ta tid til seg selv blir helt umulig.
Våre fedre er heller ikke så flinke til å ta godt vare på seg selv. Det er ikke nok med en jobb, de må i hvert fall ha opptil to jobber. Å ta fri i helgen eller droppe overtid er ikke tale om. Og pengene bruker de bare på sin familie, og sparer på ingenting til seg sjøl. Dette er årsaken til at mange ender opp med å være utslitte lenge før de når pensjonsalderen, og at flere for eksempel har kroniske ryggplager.
Både mødrene og fedrene våre har hatt et stort press på seg sjøl, som vi ikke har. De måtte starte fra bunnen, da de kom hit, og måtte sende penger tilbake til familien sin. Selv nå sitter enkelte ting fast i hjernen deres, som å ikke unne seg en ting uten å få skyldfølelse, og endeløs sparing til tross for bedre tider.
Overvekt og diabetes er de livsstilssykdommene som herjer mest i min omgangkrets av slektninger. Og det er ikke lett å endre på sin livsstil og snu den til noe positivt. Tvert imot er våre eldre vanemennesker som vet hva som ikke er bra for dem, men likevel fortsetter å gjøre som de har gjort tidligere. For å ta ett eksempel, så ser jeg stadig vekk at noen av våre slektninger som er diabetikere bruker sukker i teen og spiser søtsaker. Dette til tross for at de havner på sykehus ofte, fordi de ikke holder dietten som legen har utskrevet til dem.
Hos oss er det ingen kvinner som trener regelmessig. Noen går tur om sommeren for så å gå i hi igjen om vinteren. Mange brukte et tilbud for svømming for minoritetskvinner en stund, men det ble også tatt vekk. De fleste foretrekker å slappe av foran TV`en, og se på kabel-TV fra hjemlandet med de uendelig mange såpeoperaene som aldri ser ut til å ta slutt. Og når den ene episoden er over, følger en annen episode like etter. Det virker som de er avhengige av det.
Selv er jeg heller ikke noe særlig glad i å trene. Gym var ikke akkurat favorittfaget mitt, men jeg er opptatt av helsa mi, og bevisst på hva jeg spiser. Selvfølgelig smitter noe av våre eldres livsvaner over på oss unge også. Men vi må klare å få slutt på den onde sirkelen, og skjerpe oss, og ikke føre de dårlige vanene videre til våre barn. Det er ikke mangel på informasjon om hva som er sunt og ikke sunt i våre dager. Det gjelder å ta et valg i dag på at man skal ta seg av seg selv og sin familie og leve et sunnere liv.
