Egyptiske Tv kanaler viste rundt åtte minutter av den kontroversielle filmen, ”Roach Shaked” (Shakeds ånd). Filmen viser hvordan Shaked-avdelingen, en kommandoavdeling i den israelske hæren, skal ha drept våpenløse soldater mot slutten av seksdagers krigen – i strid med Genèvekonvensjonen.
Under ledelse av Ben-Eliezer
Shaked-avdelingen var ledet av Binyamin Ben-Eliezer, Israels nåværende infrastrukturminister. I filmen forteller en israelsk veteran som selv var med i Shaked- avdelingen at: ”De ( red. anm. De egyptiske troppene) var utslitte og redde. Noen av dem gjemte seg i sanden, slik at vi ikke skulle finne dem. Men vi fant dem. Bare noen av dem kjempet imot.” En annen uttalte at de egyptiske soldatene på dette tidspunktet ikke utgjorde noen trussel for Israel, og at han i ettertid vurderer aksjonen som helt unødvendig.
Filmskaperen Ran Edelist har i israelske medier sagt at egyptere har misforstått budskapet, og har beklaget at faktiske feil i filmen kan ha forårsaket dette. Men dette tror verken opposisjonen eller den egyptiske mannen i gaten noe på. Allmennheten krever at Egypt skal bryte sine diplomatiske forbindelser med Israel og at de ansvarlige for krigsforbrytelsene skal stilles for en internasjonal domsstol.
Krigens åpne sår
Bildene som vises i filmen strør salt i gamle åpne sår, i det landet minnes krigen som fant sted for 40 år siden. Den gang ble Egypt tatt på senga. Det egyptiske flyvåpenet ble utradert på bakken. Ikke et eneste fly rakk å ta av, og det egyptiske militæret ble totalt overrumplet. – Ingen i Egypt forventet at en krig ville bryte ut. Vi var rett og slett ikke utrustet godt nok til en krig med Israel, uttaler Osama El Sadek (63) til Utrop. El Sadek er en veteran fra 1967-krigen.
I løpet av seksdagerskrigen vant Israel en historisk seier, som skulle endre det politiske kartet i området en gang for alle. Den jødiske staten erobret i løpet av krigen hele Sinaihalvøyen, Vestbredden, Gaza-stripen, Golan-høydene og arabiske Øst- Jerusalem. Israel hadde i årene før seksdagerskrigen jobbet iherdig for å sikre seg USAs støtte, og fikk uforbeholden støtte av Washington både under krigen og etter krigens raske seier. Stormakten støttet Israel i kravet om at en tilbaketrekning fra de okkuperte områdene bare skulle finne sted etter en politisk løsning i regionen. Slik forandret seksdagerskrigen det politiske kartet i Midtøsten, og konsekvensene av denne krigen overskygger hele regionen den dag i dag.
Førti år senere jakter nemlig alle fortsatt på en politisk løsning som Israel og USA kan akseptere. Ingenting tilsier at partene er nærmere en politisk løsning i dag enn de var i 1967.
Israels bosetningspolitikk i området har vanskeliggjort en politisk løsning: Områder som landet okkuperte for 40 år siden, og som de siden den gang har beholdt i påvente for en politisk løsning, er blitt gjennomhullet av jødiske bosetninger. Det er ikke lenger snakk om en total tilbaketrekning, men en tilpasning av kartet etter de bestående bosetningene. Unntaket er Sinai-halvøyen.
Sinai tilbake til Egypt
I kjølvannet av seksdagerskrigen uttalte den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser at han ville gå av som president. Millioner av egyptere strømmet ut i gatene og krevde at han skulle fortsette som president. Vesten, spesielt med tidligere kolonimakter som Storbritannia og Frankrike i spissen, og selvsagt Israel også, skjønte at de heller ikke etter krigens ydmykende nederlag ville bli kvitt mannen de hatet så høyt.
Nasser hadde en ledende rolle i den pan-arabiske nasjonalismen som vokste frem på 50- og 60 tallet rundt om i den arabiske verden. Han støttet aktivt kampen for arabiske nasjoners selvstendighet fra tidligere kolonimakter. Til tross for nederlaget i 1967, fortsatt han å bygge opp landet militært, og uttalte at ”Det som er tatt med makt, kan bare gjenvinnes med makt!”.
Da Sadat tok over som president etter Nassers død i 1970, fortsatte han opprustningsprosessen som hans forgjenger hadde startet. Da Sovjetunionen ikke ville selge moderne fly til Egypt, kastet Sadat like godt bortimot 20 000 russiske militære rådgivere ut av landet. Begge landene hjemkalte sine respektive ambassadører. I en politisk verdensorden med to stormakter, valgte russerne likevel å selge avanserte militærvåpen til egypterne, for å opprettholde sin maktposisjon i området.
6. oktober 1973 slo Sadat til i et overraskende angrep på Israel, på jødenes hellige Yom Kippur fest. De israelske styrkene ble tatt med buksene nede. Og stikk i strid med ekspertenes analyser og forventinger, klarte Egypt og Syria å gjenvinne landområder erobret av Israel under seksdagerskrigen, før Israel våknet, og med hjelp fra USA klarte å gå til motaksjon. Da Israelerne klarte å krysse kanalen over til fastlandet, satte Sovjetunionen foten ned og truet med ensidige aksjoner for å beskytte Egypt, mot det de så som en amerikansk oppbakket opptrapping av krigen. En våpenhvile var et faktum, og veien var ryddet for en forhandlingsprosess som skulle vare i noen år.
Sadat uttalte til det egyptiske parlamentet rett etter våpenhvilen at araberne hadde bevist at de kunne krige mot Israel og vinne. Men da USA blandet seg direkte inn i konflikten, måtte araberne innse at de ikke kunne vinne en krig med USA.
Krigen hadde gitt Sadat styrken han trengte for å starte forhandlinger som ”en vinnende seiersherre”. Lørdag 19. november 1977 tok Sadat den historiske turen over til Tel Aviv og holdt tale i Knesset. Besøket førte til at Camp David-fredsavtalen mellom Egypt og Israel ble undertegnet 26. mars 1979, og Israel startet en øyblikkelig tilbaketrekning ut av den egyptiske Sinai-halvøyen.
Palestinerne vinner støtte
Men krigen i 1967 fikk også positive konsekvenser for palestinerne. Siden den gang har palestinerne vunnet større internasjonal anerkjennelse. Den tidigere israelske statsministeren Golda Meir hevdet i 1967 at palestinerne ”ikke eksisterte… det er ikke noe man kan kalle det palestinske folk. … Det er ikke slik at det fantes et palestinsk folk som så på seg selv som nettopp det, og så kom vi og kastet dem ut og tok landet deres”. I dag er det derimot en allmenn aksept for at palestinerne er et folk.
Etter seksdagers krigen våknet den palestinske nasjonalismen opp, og vokste opp til en frigjøringsbevegelse med bred støtte. Palestinerne forsto at de måtte kjempe sin egen sak. De siste førti årene har Det palestinske råd (red. anm. Palestinsk nasjonalforsamling) endret politikk, og vunnet internasjonal støtte.
Også i Norge ser vi holdningsendring med hensyn til palestinernes sak. Mens 100 av 155 stortingsrepresentanter var medlemmer i Israels venner i perioden 1981-1985, er det bare 27 stortingsrepresentanter i den nåværende stortingsperiode som er medlemmer i den en gang så populære Israels venner. I tillegg har norsk diplomati fått i boks to fredsavtaler mellom palestinerne og israelerne, selv om begge i dag kan sies å være fryst ned inntil videre.
Det gjenstår å se om denne internasjonale forståelsen og støtten for palestinernes sak vil føre til en politisk løsning som kan gjøre slutt på førti års okkupasjon i Midtøsten.
