Men dagen før skrev Aftenpostens miljøjournalist Ola Mathismoen at ”Co2-fangst på de 4900 største gasskraftverkene i verden vil kunne redusere verdens samlede utslipp med 40 %. De tar feil, de som sier at det er uvesentlig hva Norge kan bidra med”. Forvirringen kommer nok til å ligge der så lenge det blir med fagre, politiske ord.
Slike uoverensstemmelser går som regel ubemerket hen. Ingen debatterer dem i særlig grad. I den siste tidens klimadebatt har Professor Bjørn Lomborg vært langt mer forvirrende. Lomborg skriver (Morgenbladet 13-19 april) om hvordan Al Gore gir et skjevt bilde av klimakrisen, med klar refs til miljøvernminister Bjørnøy. Ifølge Lomborg er Gores film An Inconvenient Truth full av faktafeil og overdrivelser. Som et allmennhetens forskervitne redegjør Lomborg for at Gore ikke er på linje med FN`s klimapanel når det gjelder estimater om havstigning de neste hundre årene. Gore anklages for å operere med et tall som er 174 ganger høyere enn hva klimapanelet gjør. Ifølge Lomborg er det mye propaganda bak nåværende snakk om klimaendringer. Problemer som malaria og (muligheter for?) frihandel er mer verdt å fokusere på. Den forskningsinteresserte Kristin Clemet gir ham en klapp på skulderen.
Det kan være verdt å dvele ved den typen kvantitative argumenter som Lomborg her serverer. For det første nevner han ikke hvilke kvalitative mekanismer Gore mener kan komme til å stå bak en dramatisk havstigning på seks meter (ikke syv, slik Lomborg uriktig gjengir). Hele Gore sitt poeng er nettopp at forskere inntil nylig har visst veldig lite om omfanget av issmelting i polare strøk.
Gore viser hvordan den enorme Larsen-B isblokken i Antarktis smeltet og falt i havet på under 35 dager i januar 2002. Han viser hvordan isen på Grønland i disse dager gjennomfiltreres av irrganger hvor smeltevannet trenger inn og gjør grunnisen ustabil. Han viser hvordan den største isblokken i Arktis for første gang delte seg i to i 2002. Han viser også hvor utsatt både Vest-Antarktis, Arktis og Grønland er i forhold til issmelting når havtemperaturen stiger. Gore sitt estimat baserer seg på om hele Grønland, eller halve Grønland og halve Antarktis smeltet ut i havet. I betraktning av at 2005 var det varmeste året siden målingene startet, er de fysiske prosessene rundt issmelting lite studerte og samtidig alarmerende.
Gore sitt estimat om havstigning kan sikkert være usikkert og worst case. Samtidig er det slik at FN`s klimapanel sine estimat er konservative. Det kan være smart å tenke etter føre-var prinsippet. Det vil tross alt ta en liten stund før man kan slå fast hvor fort isen på Grønland, i Arktis og Vest-Antarktis, faktisk smelter. Lomborg forsøker å omgå disse forholdene gjennom å gjemme seg bak tall. Og når det gjelder malaria viser Lomborg at han mangler vidsyn. Det er en klar sammenheng mellom varmere klima og spredning av sykdomsbærende vektorer til nye økologiske soner.
