Det jeg vil frem til, og som jeg skal prøve å legge frem her, er at språk brukes for å opprettholde skiller, for eksempel mellom ”oss” og ”dem”. Skiller som ikke nødvendigvis eksisterer i virkeligheten, men som likevel opprettholdes som idé. Dette gjøres selvfølgelig ikke bare gjennom språk, men i denne omgang velger jeg å holde fokuset på språket.
Vi har en del begreper som jeg mener er ubrukelige. Ubrukelige i den forstand at de ikke lenger sier noe om den reelle virkeligheten. Vi kan begynne med ordet innvandrer. Det er en person som ikke er født i landet, for eksempel Norge, men som flyttet hit av diverse årsaker. Det kan være for å studere, jobbe, på grunn av krig eller gjennom å ha funnet kjærligheten. ”Innvandrer” er et generelt begrep som ikke forteller oss noe mer enn at vedkommende er født i det store utland. Det er et uproblematisk begrep. Så får innvandreren vår barn. Dette barnet blir av noen kalt andregenerasjonsinnvandrer. Dette blir problematisk fordi barnet er født i Norge, og kan derfor ikke kalles innvandrer. Konklusjonen er da at ”andregenerasjonsinnvandrer” er et ubrukelig, og ikke minst misvisende, begrep og som derfor bør forkastes. Men så sitter det kanskje noen og insisterer på å fortsette å bruke begrepet. Til dem har jeg følgende melding: Hvis dere insisterer på å kalle noen andregenerasjonsinnvandrer, så får dere kalle Kong Harald det også. Hvis man følger den definisjonen, er han andregenerasjonsinnvandrer. Men jeg tviler noen vil gjøre det, for mer norsk enn kongen er det umulig å bli.
Innvandrerbakgrunn er et begrep mediene er veldig glade i (ikke alle medier like mye selvfølgelig). I første omgang skulle man tro at det betyr det samme som innvandrer, noe det innimellom faktisk gjør, men det betyr også at det er en person, oftest mørk eller svart, med en eller begge foreldre som er innvandrere. Altså en man også kaller andregenerasjonsinnvandrer, som vi allerede har forkastet. Problemet her er det samme som sist. Man kan ikke ha innvandrerbakgrunn når man ikke er innvandrer. Så dette begrepet er også ubrukelig og må forkastes. Mitt forslag er, at enten så sier man rett ut at vedkommende er mørk eller svart, eller så forteller man hvilket statsborgerskap vedkommende har. Hvis fysisk utseende er viktig for saken som dekkes, noe det sjeldent er.
Nå tror jeg at jeg har gjort det ganske klart hvem man kan og ikke kan kalle innvandrer, så da går vi videre. Morsmål er et ord som er satt sammen av ordene mor og mål. Ifølge en bokmålsordliste godkjent av Norsk Språkråd i 2001, betyr morsmål ”det første språket en lærer”. Nå tror du sikkert at jeg er i ferd med å forkaste dette ordet også, men frykt ikke. Det er ingenting i veien med dette begrepet, bortsett fra hva enkelte mennesker og/eller institusjoner har en tendens til å tillegge det av betydning utover den offisielle. Nemlig det at ens morsmål er det språket en er flinkest i, både muntlig og skriftlig. For de fleste i Norge, og også i verden, vil nok en slik slutning stemme, men absolutt ikke for alle. For meg er det ikke interessant å vite hvilket morsmål noen har, jeg vil vite hvilket språk vedkommende behersker best, og det trenger ikke å være morsmålet. Jeg antar de aller fleste vil være enige i det.
Derfor foreslår jeg at man operer med et skille mellom det første språket en lærer, morsmål, og det språket en behersker best, som jeg velger å kalle tenkemål. Grunnen til at jeg kaller det tenkemål, er at jeg har hypotese om at en tenker på det språket en behersker best. Dessuten høres tenkemål veldig fint ut, synes jeg personlig.
Mitt morsmål er urdu, men mitt tenkemål er norsk. Så hvorfor er det interessant å vite hvilket språk jeg bablet mine første ord på?
