- Kampen mot kjønnslemlestelse - 07.08.2007
- April i Somaliland - 03.05.2007
Hargeisa er hovedstaden i Somaliland, den nordøstlige delen av det som en gang var Somalia,
nylig beskrevet som en fredfull oase i det voldsherjede landet, og av andre som Afrikas best bevarte hemmelighet.
Langsom og selvstendig oppbygging
Siden de erklærte selvstendighet i 1991 har byen gradvis forandret seg fra en bombet ruinhaug til en fungerende storby. Visst mangler mye, men uten internasjonal anerkjennelse har de måttet hjelpe seg selv her i landet, godt støttet av somaliere i utlendighet over hele verden.
Regjeringens budsjett er minimalt, og utfordringene enorme. Men dette skrives og snakkes det mye om. La meg heller gi et inntrykk av situasjonen en helt vanlig torsdag, hvis det finnes noe slikt her.
En vanlig torsdag i Hargeisa
Mannen som skulle kjøre meg til en morgenavtale, meldte avbud fordi nevøen hans var blitt drept i en trafikkulykke dagen før, og måtte begraves. Han kjørte en vanlig personbil, og klarte ikke å unngå å kollidere med en khat-bil i rasende fart. Khat leveres hver dag fra Etiopia og er dyrebar last som skal raskt fram.
Nevøen hadde kone og fire små barn.. Her er det ingen snakk om etterforsking, skyld, forsikring eller erstatning, det var simpelthen en trafikkulykke, slike skjer ofte på de dårlige veiene. Så livet må gå videre for de som blir igjen, det blir storfamilien som tar ansvaret.
Enken er i sjokk. Selv om døden nesten virker som noe dagligdags her, kommer den vel sjelden beleilig her heller.
I byen var gatene som elver, sølete elver, der det fløt av sko, klær, flasker, frukt og grønnsaksrester. Folk løp for å unngå de dypeste hullene og sølesprut fra biler. Midt oppi det hele kom en bavianmor og junior hoppende, de liker seg visst i nærheten av markedet der de kan stjele frukt!
Flyktningers usynlige kveg
I tillegg til befolkningen på ¾ million kommer det hele tiden flyktninger hit fra Etiopia, mange av dem barn som tigger på gaten, Oromo-folk, den største etniske gruppen i Etiopia. Sjåføren mente de sender barna ut for å tigge, og kjøper kveg for utbyttet, at de har store dyreflokker de har skaffet seg på denne måten, over grensen. Det virker usannsynlig at disse fillete smårollingene skal være familieforsørgere, det likner vel rykter vi i Norge også hører om de som er brysomme. Jeg blir oppfordret til ikke å gi dem penger, men det får stå til. De får en skitten og fillete 500 shilling seddel, som tilsvarer 50 øre. Så får de heller kjøpe kveg!
Interne flyktninger og ufri presse
Nå som krigen har rast i Mogadishu, har det også kommet mange flyktninger derfra. Mange har råd til å leie privathus, eller ta inn på hotell, i alle fall i første omgang. Andre må slå seg ned der de kan, kjøpe seg en plastpresenning og lage seg et krypinn. Noen kommer med fly, andre den lange veien med biler, busser eller lastebiler. Mest kvinner og barn, flere av kvinnene har vært utsatt for gjentatte voldtekter.
Fordi her altså er fred i Somaliland, søker folk fra urolige steder hit. Men her er langt fra bare idyll, nylig ble tre journalister satt fri etter tre måneder i fengsel for å ha kritisert presidentfamiliens eiendomstransaksjoner. Her er ingen vær varsom plakat, og mye som kommer i pressen er både fornærmende og injurierende, uten at det får særlige følger. Men denne gangen var det nok litt for nær benet, og til tross for massiv kritikk fra nær og fjern, fra Amnesty og flere menneskerettsorganisasjoner, ble redaktør og journalister dømt etter straffeloven, ikke presseloven som regjeringen har vedtatt. Vedkommende avis ble også fratatt retten til å trykke, men fortsatte likevel å gi ut sin ukentlige utgave på somalisk og engelsk. Til alt hell kom presidentens benådning samme dag som en EU- delegasjon besøkte landet, noe som vel neppe var tilfeldig.
Et beskjedent kontor for menneskerettigheter
Regjeringen har oppnevnt en menneskerettskommisjon, og jeg besøkte deres kontor, som er meget beskjedent beliggende i et lite hus på justisministeriets eiendom. Her jobber fem ansatte, så vidt jeg kunne se med en datamaskin, et par pulter og noen stoler. Alle er engasjerte og ivrige, og spesielt er lederen opptatt av kompetanseheving blant de mange små menneskerettighetsorganisasjonene, blant dem mange som kjemper for å bedre minoriteters kår. Utfordringene er mange, alt fra omskjæring av jenter til overvåking av forholdene i de overfylte fengslene.
Bitre minner i fredens oase
I dagens avis sto det å lese at det voldsomme regnet har avdekket en ny massegrav i byens utkant, med anslagsvis 1500 lik, noen bakbundne, andre bundet sammen, mange er barn. Dette vekker bitre minner om diktatoren Siyad Barres herjinger i denne delen av det daværende Somalia, og kan være ved til bålet for de som helst vil ha minst mulig å gjøre med regjeringer i sør. Forholdene i Mogadishu innbyr i alle fall ikke til samarbeid for øyeblikket, selv om alle her virker oppriktig oppbrakte over det som skjer. I morges fant jeg resepsjonisten på hotellet opptatt med grusomme bilder på internet av folk som tømte lommene på døde soldater på gaten. Hun var like uforstående som vi ville være i Norge. Heldigvis er hun for ung til å huske krigen her.
Det er altså ikke bare fred i ”oasen”. Men her er oaser. Selv bor jeg på et hotell opprinnelig bygget i 1953, nylig satt i stand etter å ha blitt bombet i 1988, akkurat som 90 % av denne byen. En annengenerasjons hotellvert har kommet hit etter nesten hele sitt liv i Amerika. Ikke så luksuriøst som et par store nybygg, men beliggende midt i byen, nær folkelivet, og med god mat og masse atmosfære. Min lunsjvert fortalte at da det ble bygget var nomadene himmelfalne over at det gikk an å bygge hus der man tok betalt for å ta i mot gjester, en fremmed ide! Hotellet heter Oriental, og kan anbefales, hvis noen kommer hit.
Fredag den 13. var planen å reise til Puntland, ytterst på Afrikas Horn, hvis Djibouti Airlines ikke skulle ombestemme seg, som de har for vane å gjøre. Ikke akkurat en oase, men også der er det forholdsvis rolig Herfra foregår imidlertid en grusom trafikk med mennesker som smugles til Yemen i små, sjøudyktige båter, i hundrevis. Mange drukner før de kommer i land
De blir begravet i sanden på strendene, hvis de i det hele tatt blir funnet.
Men det er en annen historie.
