- Globalisert nød, nasjonalisert tigging - 17.05.2007
Globalisert Nød
Noe er skjedd i Oslos gater. Nøden er globalisert. Vi kjenner historien. Nasjonsgrensene er blitt porøse, avstandene kortere. Slik rikfolk barrikaderer seg med høye gjerder, piggtråd og væpnede vakter, bygger rike land høyere og høyere murer rundt seg.
Nå går det ikke lenger. I den globaliserte verden vil nøden likevel oppsøke deg.
Den siver inn gjennom diker og demninger, gjennom menneskehandel, flukt og henteekteskap. Anarki i Somalia betyr traumatiserte asylsøkere i Distrikts-Norge, naturkatastrofer i Thailand river norske familier med seg, undertrykking i Palestina eksploderer som et fly i en skyskraper nær deg. Verden er et farlig sted – folk dreper hverandre der ute. Og nå kommer den til Norge.
Fattigdomsbransjer i konkurranse
I Oslo kan man studere det på gateplan. Horekundene er lagt ut på internasjonalt anbud, og markedet har gått «kappløpet mot bunnen» – mot Øst-Europa, deretter enda lenger øst, før prisgulvet, takket være gode distribusjonsnettverk, ble nådd i Vest-Afrika.
Nigerianske prostituerte underbyr alle andre, og har kuppet prostitusjonsgatene.
Det samme skjer i tiggebransjen. Den norske junkie har fått konkurranse fra Romania. Rumenske rom (tidligere kalt sigøynere) ser større inntektsmuligheter i å tigge i Oslo enn å lete etter dagarbeid i hjemlandet. Valget er logisk – 13 prosent av Romanias befolkning lever på under 12 kroner dagen, ifølge FNs utviklingsfond, mens tigging i Oslo gir 150 kroner på en grei dag.
Nasjonalistiske tiggere
Denne globaliseringen av nød utfordrer tradisjonelle tenkemåter om fattigdom. Nordmenn, som gavmildt har gitt penger til tv-aksjoner, og bor i landet som er verdensmester i utviklingshjelp, må nå forholde seg til en nød som ikke respekterer vedtatte landegrenser. Hva skjer?
De norske tiggerne er blitt nasjonalister. I kampen om tiggekronene, tiggeplasser og opinionens gunst, legger de vekt på sin image som «norske, ærlige tiggere». De mobiliserer nasjonalfølelse, og jager bort utlendinger med umiskjennelige fingertegn. I dette miljøet er det kamp på kniven. Fysisk og psykisk vold er del av hverdagen. Det dreier seg om overlevelse, om kampen mot abstinenser som melder seg, og da kommer også det nasjonale kortet frem.
Media pisker opp stemningen
Mer oppsiktsvekkende er det at media bidrar aktivt i den samme kampanjen. Media har definisjonsmakten i forholdet mellom tigger og giver. Denne makten har de brukt til å stemple rumenerne som del av et organisert kriminelt nettverk. I Kirkens Bymisjons rapport «Folk fra Romania som tigger i Oslo» fremgår det hvordan mediene systematisk bruker karakteristikker som «tiggerhær», «mafia» og «tiggergjenger» i omtalen av rumenerne. De blir videre hengt ut som bløffmakere som «spiller syke», «svindler», og er «falske». Rumenerne beskrives som en masse, som «tyter ut», «oversvømmer byen» og «kommer i strie strømmer».
Med Dagsavisen til 1930-tallet
Noe overraskende er det Dagsavisen som fører an i kampanjen mot det avisen kaller «tiggerbander».
En gjennomgang av 20 av avisens artikler om rumenerne de siste to årene, gir en frisk smak av 1930-tall. «Godt organiserte» rumenske «tiggerbander» har «tatt over Oslos paradegater», får leserne vite. Rumenerne «sjokkerer» turister, «plager» reisende, og er «aggressive» og «pågående». De styres av «kyniske bakmenn», som en «tiggermamma». De bor i «rønner», eller leiligheter «med stinkende søppel og rotter». Alt dette har Dagsavisen fortalt, uten å la de anklagede rumenerne komme skikkelig til orde, eller bringe deres versjon av saken. Slik har de bidratt til å bygge opp myten om en «sigøynermafia» av kriminelle, løgnaktige gjenger som truer sikkerheten til Oslos borgere.
Dermed har Dagsavisen skrevet seg inn i tradisjonen av mistenkeliggjøring av rom/sigøynere, som begynte allerede på 1400-tallet. De er blitt deportert, holdt som slaver, utestengt og assimilert. Minst en halv million av dem døde i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Så sent som i 1956 var det eksplisitt nevnt i norsk lov at «sigøynere» ikke hadde adgang til riket.
Myndighetenes sigøynerhets
Særlig bedre har ikke det offisielle Norge gjort det i møtet med de fremmede. Oslos byrådsleder Erling Lae snakker om «flommen av utenlandske tiggerbander», til tross for at undersøkelsene tyder på at det neppe er flere enn 30-50 av rumenerne i Oslo.
«Nordmenns giverglede utnyttes på det groveste,» sier Roger Andresen i Oslo politidistrikt til Dagsavisen, uten å sammenligne med norske tiggere, eller å utdype sin indignasjon.
Oslos politivedtekter har nå begynt å skille mellom «tigging» (lovlig) og «pågående tigging» (ulovlig) – formodentlig for å kunne skille mellom gode norske junkies som sitter passivt med koppen foran seg, og utenlandske tiggere som går rundt med den samme koppen.
Udokumenterte påstander
Den underliggende påstanden om organisert kriminalitet, mafia og menneskehandel, er aldri blitt dokumentert. Kirkens Bymisjons rapport, som trolig er den grundigste på feltet i Norge, bygger på intervjuer med 24 rumenere i Oslo, og undersøkelser i Romania. Her kommer det frem et bilde av rumenere som tar minibuss sammen til Oslo, som organiserer overnatting i fellesskap, og spiser noen måltider sammen. Derimot er det lite som tyder på at tiggingen er organisert på ufrivillige måter, eller at den styres av bakmenn.
Dette bildet bekreftes av Geir Mjåset ved Politiets utlendingsseksjon. «Vi har ikke kunnet påvise bakmenn,» sier han. Mjåset mener eventuell organisering ligger i familien, og antyder at organiserte kriminelle ville drive «med andre og mer innbringende ting enn tigging».
Dette står i kontrast til Dagsavisens påstand om at «tiggerne er godt organisert» og «styres ovenfra og ned». Her er spørsmålene mange. Hvis en storfamilie har reist sammen til Norge, fått hjelp, betaler tilbake penger til en person som hjalp dem med turen, er de da «godt organisert»? Styres de «ovenfra og ned»? Er dette en form for «menneskehandel»? Er de en «bande»? Det er ingenting ærerikt eller storslått ved en slik virksomhet. På den annen side: Har de gjort noe kriminelt?
Legitim tigging
For å snu problemstillingen på hodet, kunne vi spurt: Ønsker du at pengene du gir til en tigger skal gå til heroin, eller til fattige rumenere? Penger gitt til en norsk tigger, vil med få unntak brukes på heroin, og slik falle i hendene på organiserte kriminelle nettverk. Norske narkomane får nemlig gratis mat, bosted, klær og sosialpenger. Hvis noen hevder de tigger for noe annet enn rusmidler, er det sannsynligvis løgn. Dette er godt dokumentert. Hva rumenerne bruker pengene sine på, vet de best selv. Men til Kirkens Bymisjons intervjuere, forteller de i alle fall at de tigger for å kunne kjøpe «sko og klær til barna», eller fordi de vil at barna deres «skal ha det samme som sine klassekamerater på skolen». Noen sier de vil tjene «penger til mat til familien», «bygge hus til seg og sin familie», gjøre utbedringer eller reparere huset. En eldre kvinne svarte at hun samlet penger til en ryggoperasjon.
Våre og deres fattige
Det er det universelle menneskesynet som er på spill i Oslos gater. Abstrakte begreper som menneskeverd og humanisme brynes mot tradisjonelle nasjonale instinkter. Skillet mellom «våre fattige» og «de andre fattige» lever fortsatt, men det blir stadig vanskeligere å opprettholde. Slik rører globaliseringen av Oslos nød ved et grunnleggende dilemma i globaliseringen, og krever nye tenkemåter. Det krever nemlig at man ser seg selv som borger av verden, ikke bare av Norge.
(Tidligere trykket som kommentar i Morgenbladet)
