- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Gjengvolden har i vinter og tidlig vår herjet som en mare i flere engelske storbyer, og verst har det gått for de fattigste svarte og afrokaribere i London, hvor gjengkulturen, dop og vold har vært sterkt framtredende. Ugunstige sosiale og økonomiske forhold, bl. a elendige boforhold, utstrakt arbeidsledighet og følelsen av mangel på egensikkerhet kombinert skaper et klima av komplett håpløshet.
Hvis man går tilbake i historien, finner man den første innvandringsbølgen like etter krigen, hvis man vil snakke om moderne tid. Afrikanere, karibiere, creolere og andre folk av blandingsrase holdt til i England i et par århundreder før den første gruppe vestindere kom til London i 1948 i skipet ”Empire Windrush”.
Denne gruppen av 200-300, for det meste menn, har i ettertid vært kjent som Windrush-generasjonen. Windrush´ene var de aller første som slo seg ned, jobbet i hva man kunne finne for å kunne forsørge seg og samtidig møtte den opprinnelige befolkningens skepsis og rasehat.
Skrur vi nå 50-60 år frem i tid har mye forandret seg. Svarte har blitt fremstående, leger som advokater som fotballmilionærer. Men for de som tiden har stått stille hos, for de som er endt opp i Sør-Londons eller innenbys i Birminghams kommunale boligfelt for bestandig i flere generasjoner, har lite endret seg. I hvert fall i positiv forstand.
Ekskluderingens mønstre er de samme uansett land, og følelsen av å ha blitt overlatt til seg selv og sin egen skjebne gjør at man av egen kraft danner et eget kultursett. Egne sosiale koder og egne lover som samkjøres parallelt med det opprinnelige storsamfunnets.
I et land som Storbritannia, hvor man i motsetning til Norge har en langt mer libertarisk og individorientert politikk og en langt svakere velferdsstat, så har ekskluderingen sterkt negative sosioøkonomiske konsekvenser. Under slike forhold blomstrer troen på vold som løsning, troen på ”alles kamp mot alle” og den ”sterkes rett”. Vestindiske og afrobritiske ungdommer i en håpløs situasjon får gjennom reggae og dancehall-låtene en glorifisering av voldskulturen og bekreftelse som eneste utvei ut av Wythenshawes og Croydons falleferdige blokker.
– Ulikheter, rase og følelsen av maktesløshet en brennbar kombinasjon
Ingen i offentligheten i Storbritannia er mer kunnskapsrik og samtidig mer omstridt når det gjelder raserelasjoner enn Trevor Phillips. Selv er han brite av afrokaribisk opprinnelse (født i Guyana), tidligere Labour-politiker og politisk journalist. Phillips har i løpet av de siste årene mer eller mindre falt i unåde i det politiske etablissementet etter at han har gått ut og kritisert nåværende integreringspolitikken til Tony Blairs regjering. Han foreslår en mer tilpasset modell som tar mer hensyn til det aktuelle lovverket ”som et hinder i forhold til en utvikling som går i stadig større grad mot segregering framfor faktisk integrering”.
Fra å være en glødende tilhenger av den nåværende britiske flerkulturpolitikken og tidligere formann i Commission for Racial Equality (tilsvarende OMOD i Norge) har Phillips gjort en såpass stor helomvending at han i Norge ville godt plassere som en hardbarket Høyre- eller Frp-mann. Som den sterkt frittalende og ”politisk ukorrekte” urokråken han prøver å være krever han selvsagt strengere lovverk og hardere straffer. For de som har fulgt britisk kriminalpolitikk på innsiden ligner han stadig mer om en hard hånd-figur á la hvilken som helst justisminister fra en konservativ regjering.
Likevel finner man en rød tråd i Phillips´ bastante, rett-i-fjeset og uten hemningers logikkargumentasjon. Som svart engelskmann selv er han engasjert utifra konteksten om gjengvolden som sosial ekskludering av andre svarte briter i en mindre heldig livssituasjon.
Han viser til at en gjenstyrking av politiets rolle og fullmakter, som man hadde under det siste konservative styret, skal garantere økt trygghet. Og trygge gater er ifølge han ”første steg i reintegreringen av samfunnslommer, hvor det inntil nå har hersket ekskludering, fattigdom og en gjennomgående voldskultur”.
Selv om Phillips ideer kanskje kan være noe som kun vil fungere i en engelsk sammenheng, må han sees på som et viktig bidrag i forhold til alternativet, nemlig å ikke ta opp problematikken i det hele tatt. Og det i mens det stadig knivstikkes og skytes i engelske gater. Undertegnede må si seg enig i hans situasjonsbeskrivelse og at loven må hardere heves i et kraftig lovløst klima som vi finner i de store kommunale boligfeltene Englands storbyer.
Her kan man bli ranet midt på lyseste dagen og enkelte steder kan folk ikke gå ut på kveldene. Og de opprinnelige Widrush´ene som ankom London havn i 1948, fulle av håp, livsvilje og arbeidsinnsats, var ikke dette livet de hadde forutsett for sine barn og barnebarn.
Forhåpentligvis når vi aldri de samme tilstandene her i Norge. Inntil videre er velferdsstatens hjelpende hånd rekkende nok for de fleste her i landet, selv om stadig flere, også minoritetsnordmenn og nykommere, etter hvert faller ut.
Fortsatt er det forskjell på Grønland i Oslo og St. Denis i Paris og Chapeltown i Leeds, både holdningsmessig som finansielt som politisk. Men Englands og andre lands eksempel ligger ute til skrekk og advarsel om feilene som vi ikke skal gjøre her hvis vi skal unngå tilsvarende gjengproblematikk, med like stor fattigdom, påfølgende følelse av ekskludering fra det norske samfunnet, forherligelse av vold og dermed en dannelse av samfunn som går parallelt fra å bli en like stor farsott innenriks.
