- Kiss my ass, Schibsted! - 09.07.2013
- Ny organisasjon for ex- muslimer - 31.05.2007
- Fattigdom alene er ikke årsak til vold - 31.05.2007
Den sosio-økonomiske tilnærmingen der kriminalitet og krig forstås som produkter av økonomisk ulikhet og deprivasjon har i mange tiår vært en populær tolkningsmodell både i akademia og i media. Fjorårets Nobelpris som ble tildelt Mohammed Yunus, grunnleggeren av mikrokreditt, var uten tvil basert på antakelsen om at fattigdommen er den bakenforliggende årsaken til vold i verden. Med dette som premiss følger det nødvendigvis at økonomisk utjevning vil kunne føre til dramatisk reduksjon, til og med utslettelse av kriminalitet, politisk opprør og vold.
I de seneste årene har en kulturell tolkningsmodell basert på Samuel Huntingtons teori om sivilisasjonenes sammenstøt utfordret den sosio-økonomiske modellen. Her forklares vold som et resultat av møter mellom divergerende trosssystemer.
Verden deles inn i forskjellige sivilisasjoner der den vestlige sivilisasjonen står i kontrast til, blant andre, den islamske sivilisasjonen. De antatt store verdimessige skillene mellom disse kulturelle enhetene resulterer uunngåelig, ifølge teorien, i konfliktfylte og problematiske møter, som i noen tilfeller utvikler seg til væpnede konflikter.
Det er lett å bli forvirret når man blir servert to vidt forskjellige tolkninger av årsakene til konflikt og krig i verden. Skyldes alle konfliktene vi til daglig er vitne til skjev fordeling av ressurser både på stats- og verdensbasis, eller er den egentlige årsaken en verdikamp mellom sivilisasjoner og religioner?
Nobelprisvinner og den internasjonalt anerkjente professoren i økonomi, Amartya Sen, som gjestet Nobelinstituttet i forrige uke, holdt et meget interessant og opplysende foredrag om emnet. Sen mener at begge tolkningsmodellene, den sosio-økonomiske og den kulturelle, er reduksjonistiske. I tillegg til at begge teoriene mangler empiriske bevis, er de utilstrekkelige rent teoretisk til å gi en forklaring på vold og konflikt. Bildet er mye mer sammensatt.
For å illustrere sitt poeng viser Sen til statistiske undersøkelser fra to ulike land, India og Sør-Afrika. Ifølge disse undersøkelsene er den høyeste raten for voldskriminalitet i den fattigste byen i India mye lavere enn den laveste raten i de mer velstående sør-afrikanske byene. Ekstrem fattigdom kan faktisk hindre vold ved at mange blir hovedsaklig opptatt av å skaffe dagens brød og følgelig mindre interessert i politiske spørsmål.
Vold og krig i Afghanistan kan heller ikke forklares som direkte konsekvens av fattigdom. For å forstå konflikten i dette krigsherjede landet må en integrere forskjellige faktorer, historiske, politiske og religiøse, i forklaringsmodellen, fastslår Sen.
Det er dermed ikke sagt at det ikke finnes noen sammenheng mellom fattigdom og vold, eller en forbindelse mellom verdimessig heterogenitet og konflikt på både lokalt og internasjonalt plan. Men verken fattigdom eller verdikonflikter kan ikke isolert sett tjene som forklaringer på disharmoni.
Vi nærmer oss en mer virkelighetsbasert og fruktbar analyse når vi ser vold som resultat av et samspill mellom en rekke sosiale, kulturelle, verdimessige og politiske faktorer, avsluttet Sen.
