- Å sette seg selv i bås - 15.11.2007
- De stjålne generasjonene - 18.10.2007
- Nasjonalstaten: homogenitetens budbringer - 06.10.2007
I Iran gikk man mye heller på piknik hvis man skulle nyte en dag i naturen.
Da jeg for en del år tilbake tok et kurs om kulturell identitet sammen med studenter fra det tidligere Jugoslavia, forsøkte læreren å gi et innblikk i den norsk turkulturen. Man skulle svette og slite slik at man kunne komme hjem og kose seg – ”to kose” som han sa i mangel på et tilsvarende engelsk ord – med god samvittighet. Slik er idealene om en god nordmann.
Det er kanskje ikke tilfeldig at nasjonalhelten Fridtjof Nansen er mer berømt og berømmet i Norge for sine strabasiøse ferder over Grønland og andre ugjestfrie steder enn for at han fikk Nobels fredspris på grunn av sin humanitære innsats for flyktninger. Hardbarket, glad i primitive kår, glad i slitet. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Slik er en god nordmann.
Er det derfor jeg alltid har forklart mine manglende skiferdigheter med at vi ofte besøkte min mors familie i England i påsken framfor å reise på fjellet – et litt tynt argument tatt i betraktning at vinteren i min barndom faktisk fortsatt varte i seks måneder? Vi var heller ingen hyttefamilie. Naturen var fantastisk og vi var ikke urbane, men hvorfor på død og liv ha et evig vedlikeholdsprosjekt uten innlagt vann? En dårlig nordkvinne. Den gode nordmann idylliserer og identifiserer seg med bondesamfunnet, skriver kulturhistorikeren Nina Witoszek i boka Norske naturmytologier. I boka ser hun på det erindrede fellesskap til en nasjon ved å utforske historier, eventyr, mytologi og kjente personer som har blitt fremhevet og fungert som tilbakevendende referanser i den nasjonale selvforståelsen.
Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet utkrystalliserte natur seg som et av de viktigste symbolene på nasjonal identitet. Både Witoszek og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen forklarer dette delvis med at Norge manglet fantastiske urbane symboler som kunne bygge opp nasjonalfølelsen. ”Med den storslåtte naturen slapp nordmenn å be om unnskyldning for at de ikke hadde byer, slott, ruiner og biblioteker” skriver Witoszek. Witoszek argumenterer for at valget av natur som nasjonalt symbol ikke var resultatet av et tilfeldig og pragmatisk valg under nasjonsbyggingen på 1800-tallet slik enkelte teoretikere fremstiller det som, men at det hadde sitt opphav i en ”økologisk” tradisjon preget av idealer om pragmatisme og den gylne middelvei som gikk tilbake til prinsipper i Håvamål. Dette gjorde at naturen var et tilgjengelig kulturell repertoar som slo an under nasjonsbyggingstiden, i følge Witoszek.
I den norske nasjonale identiteten har hyllesten til naturen og landsbygda har gått hånd i hånd med en utbredt skepsis til bylivet og det urbane. Witoszek forklarer denne skepsisen med at under den tidlige nasjonsbyggingsperioden var bykulturen forbundet med utenlandske – dvs. danske – prester, byråkrater og byfolk. I få land i Europa var det urbane og kosmopolitiske i så stor grad knyttet til en fremmed makt. Dermed ble naturen, og ikke kulturen, symbolet for det typisk nasjonale; naturen ble et opposisjonelt symbol, mot kolonimakten, mot det danske, mot det fremmede.
I prosessen av helliggjøring av landsbygda og bondesamfunnet spilte svært mange prester og prestesønner som hadde vokst opp på landet en framtredende rolle. Dette er interessant, fordi enkelte nasjonalismeforskere påpeker at nasjonale følelser ofte har et religiøst preg; i Norge ble denne koblingen bokstavelig. Disse mennene hadde ofte studert i København, og fikk siden en allsidig lokal funksjon som predikanter, sosialarbeidere og patrioter da de vendte tilbake til landsbygda. De skrev de mest innflytelsesrike tekstene i den tidlige nasjonsbyggingen – fra barnebøker til Ivar Aasens bok om norske folkespråk: ”Utallige oppdragelsesskrifter og pamfletter bar bildet av fremtidens Norge: et kristent, bondsk og antikosmopolitisk land”, skriver Witoszek, som kaller denne perioden i nasjonsbyggingen for den pastorale opplysning – et begrep som henspiller på både prestegjerningen og det landlige. Den særegne sammensmeltningen av prestegjerningen og nasjonsbyggingen og deres typiske biografiske bakgrunn gjorde at kampen mellom det gode og det onde ble symbolisert i en motsetning mellom by og land, og en følelsesladet forståelsesramme (diskurs) om at å være norsk er knyttet til landskap, jord og vær utkrystalliserte seg.
Et resultat av opplysningsperioden var at i løpet av 1700- og 1800-tallet ble byen det Witoszek kaller moralsk utvist fra Norge: ”Den tilhørte egentlig ikke Norge i det hele tatt, den var en forvillet bit av Danmark og Europa.” Oslo ble følgelig bare ett av mange sentre i Norge, i motsetning til i mange andre land der hovedstaden ble ansett som summen av eller symbolet på nasjonen. Og mens noen andre kulturelle kontekster, der det urbane gis en mer positiv valør, vektlegger at selvinnsikt og selvrealisering skjer gjennom sosialt samspill med andre mennesker, anses ensomheten og tilbaketrekningen i naturen som en kilde til selvforståelse i Norge, skriver Witoszek.
Witoszek argumenterer for at denne innflytelsen siden har kommet til syne en rekke steder – for eksempel i forhold til hvordan mange store norske kunstnere framstiller bylivet som scenen for det falske og uekte – teater og maskespill. Witoszek analyserer også Munch og Ibsens verk ut fra hva hun sporer til en særegen norsk forestillingsverden; begge kunstnerne framstilte hus og hjem som symboler på at menneskene følte seg innestengte og fanget, mens naturen representerte sannhet og frihet.
Til tross for alle de nyrike nordmennene, trekker fortsatt mange urbane nordmenn seg tilbake på hytta når de har fri. Inni hyttene tas naturen med inn – med furupanelene, selv om man – som Eriksen påpeker – for all del ikke må tilbringe dagen inne under en slik type ferie. Ut på tur aldri sur. Samme metodikk for å inkludere innvandrere. For tiden inviterer Integrerings- og mangfoldsdirektoratet til Galdhøpiggen-tur, som et tiltak for å integrere innvandrere i nærmiljøene. Og da TV Norge skulle lage et reality program om innvandrere som ønsket å bli mer norske, ble det nærliggende temaet å lære å stå på ski, med Birkebeineren som mål.
Tilbaketrekning, stillhet og introspeksjon er ofte hensikten med å gå på tur for mange nordmenn. Sosialantropologen Marianne Gullestad har gjort omfattende analyser av ”fred og ro” som sentrale norske verdier. Det er kanskje dette som kom til uttrykk i noe idéhistorikeren Trond Berg Eriksen opplevde under sine opphold i Italia, der han opplevde at folk bevisst søkte folkemengder, for eksempel markedene i byene.
De likte faktisk å være i nærheten av andre mennesker! Dette beskrev han som en stor kontrast til Norge, der folk kan komme tilfreds tilbake fra en naturopplevelse og sukke med et smil: ”Det var så godt og stille der, det var nesten ikke folk!”
