- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Tove Wiese har i en årrekke vært engasjert som psykiater ved barne- og ungdomspoliklinikken i ABUP i Kristiansand. Hun er tilknyttet et team som har spisskompetanse i arbeidet med barn og foreldre av innvandrer eller flyktninge-bakgrunn. Hun og teamet jobber med ulike behandlingstilbud til familier som strever i møtet med en ny kultur, og som har traumer i forbindelse med en vanskelig fluktsituasjon.
Flyktningers traumer
Teamet, også kjent som Psykososialt Team Sør (PST), er et regionalt kompetansesenter for voldsskader, traumatisk stress og migrasjonshelse. Senterets hovedoppgave er undervisning, metodeutvikling og veiledning innen feltet i helseregion Sør. I tillegg mottas sterkt traumatiserte pasienter til poliklinisk vurdering og behandling. Oppstarten var i 1998, og den første store gruppen klienter var fra Kosovo, som flyktet fra konflikten med serberne.
– Behovet for å gi kosovoalbanske barn krisehjelp og oppfølging var meget stort ved teamets første virkeår, men siden har vi hatt som målsetning å ta i mot alle barn som har flyktninge- eller flerkulturell bakgrunn, forteller hun. Wiese og PST yter assistanse til både barn og foreldre. Første prioritet er polikliniske tilbud til sterkt traumatiserte flyktninger. Behandlingen er lagt opp både individuelt og for familier. Gruppebehandling av traumatiserte flyktningbarn og deres familier kalles ”traumegruppene” og består av 3-dagers samlinger i samarbeid med lokale linjetjenester.
Barns sårbarhet
– Av alle pasientgrupper er barn viktigst. Barn og ungdommer får sterke inntrykk rent psykisk ved alt de går gjennom, og trenger mest hjelp. Selv i trygghet her i Norge kan man utvikle sterke aversjoner i forhold til uniformert personale som f. eks politi eller vektere. Jenta eller gutten kan bl. a bli fysisk syk (gjøre på seg ukontrollert, kvalme) på gaten kun ved synet av slik person. Hun viser til en dansk undersøkelse gjort blant chilenske barn som sammen med foreldrene flyktet fra Pinochet-regimet, og med foreldre som hadde vært utsatt for vold eller selv sett andre tilfeller av grov maktmisbruk.
– Lignende symptomer, og en ”overdreven” frykt for våpen, uniformer og politibiler kunne også registreres, sier hun
Novelleforfatter
Utrop har etter Wieses tillatelse fått lov til å publisere utdrag av Wieses novelle ”8 år”. Handlingen er lagt til 1999, og hva en kosovoalbansk familie opplever i sin flukt fra krigen i hjemlandet og deres nye situasjon i Norge.
– ”8 år” er et sammenhengende verk, hvor jeg har samlet forskjellige historier til ett felles sammensurium. Enkelte ting har blitt gjort litt om på, og jeg har også valgt å ikke være for spesifikk, slik at historien kan knyttes til et barn eller en spesiell familie som da kan bli gjenkjent. Anonymitet og pasientkonfidensialitet er veldig viktig, forklarer Wiese.
Han hadde lekt i skolegården den dagen – læreren hadde vist med sine øyne at de var urolige og ingen av de hadde brydd seg om at han og M. hadde slåss. De hørte høye lyder og så fly og mange foreldre som kom løpende. Enda husket han det vonde i magen (angsten for ikke å bli hentet) og så glad han ble når han så faren komme.
Pappa hadde ville øyne – skjorten hadde vært helt åpen, han luktet brannlukt i håret og pappalukten var helt annerledes enn den han var vant til, den lukten pappa hadde da han bøyde seg over han om kvelden og sa ”god natt lille venn”. Nå var pappalukten stram og sterk. Pappa hadde løftet ham opp, holdt ham inntil seg bare en liten stund og pappas hjerte slo så hardt at det gjorde vondt i øret hans.
Han husket mer da de kjørte på bussen, hvor vondt det hadde gjort i armene hans da faren dro ham inn i et bussvindu – sårene etter skrapene svidde – han syntes de var flaut å grine, men ingen brydde seg.
Han husket flere ganger at alle ble stoppet av soldater som ville se på papirer – at han kastet opp da pappa sa at alle papirene var brent opp – at munnen til pappa hadde dirret da han sa til mamma at traktorsertifikatet var borte.
Mamma hadde sagt ”vi har hverandre”. Mamma var alltid så snill – soldatene slo ned en gammel mamma. Og dagen etter at de hadde kommet til Norge hadde han sett en soldat på gaten med en avis i hånden – hadde gjemt hodet under pappas genser og fått vondt i magen- han ble litt ledd av og de sa til han det var en snill soldat fra Frelsesarmeen, det forsto han ikke.
Han forsto ikke hvorfor mamma og pappa snudde seg bort hver gang han sa han ville reise hjem – han lengtet veldig – når de snudde seg bort sa de at de ikke klarte å snakke om det nå, kanskje siden.
Søsteren sa at det var best ikke å snakke med mamma og pappa om Kosovo for at de ville de skulle være takknemlige for at de var i trygghet.
Men han bare lengtet hjem.
