Allerede ved bestilling av billetter blir vi utsatt for et enormt stress takket være vårt kjære PIA, det pakistanske flyselskapet. Det har nemlig noen helt andre rutiner enn andre normale flyselskaper. For ikke å snakke om de pakistanske reisebyråene. Her gjelder ikke første-mann-til-mølla-konseptet, men tvert imot bekjentskaper kan hjelpe deg i å snike i køen for å kapre billetter under høysesongene i jule- og sommerferien. Har du vært så heldig og fått billett så er du ikke trygg for det, for du kan risikere å bli sendt hjem igjen med alle koffertene dine med beskjed om at du ikke har blitt registrert her engang. Din billett har nemlig blitt gitt til en eller annen bekjent av den som jobber på reisebyrået, og det er ingen verdens ting du kan gjøre med det.
En annen stressfaktor for oss er den øvre grensa for hvor mye bagasjen skal veie som vi aldri klarer å overholde. Dette fører til at flyet kan bli overbelastet og det kan være fare for at det styrter, men sånt bryr vi oss ikke om så lenge vi har med alt vi trenger. Men dere lurer sikkert på hvorfor i all verden vi ikke klarer å holde oss til 30 kg per person-grensen. Det er en helt annen historie. Alt som er i bagasjen vår, er nemlig ikke bare vårt eget stoff, men mange i slekta kommer med ting som vi skal ta med til deres nære familie i Pakistan. Og de er visst ikke klar over at det ikke bare er de som har kommet med ting de vil sende til sine kjære, men at det også er ti andre som har gjort akkurat det samme. Og da kan vekten til en koffert raskt stige opp til langt over 30 kg. Skjønner de ikke at vi skal ha med våre egne ting også? Å nei da, deres ting er mye viktigere enn våre, så de kan vi bare la være igjen. Og ikke bare nok med det, de kommer i siste liten for å levere varene. Ofte er koffertene allerede pakket og klare til avreisen, da de kommer med svære poser med stoff som vi også skal legge inni dem. Hva bryr det dem, det er jo ikke de som skal pakke opp koffertene igjen og prøve å presse inn stoffet og veie alt på nytt for å holde grensa for hvor mye vekt vi kan ha med oss i flyet. En gang kom en av våre slektninger for å levere en jakke som moren min skulle ta med til Pakistan. Vi måtte dessverre si at hun allerede hadde dratt til flyplassen. Han ble ganske skuffet, men hva hadde han egentlig forventet seg? At moren min skulle ha på seg jakken gjennom flyturen?
De smarte har lært å unnslippe alt dette stresset ved å skjule sine reiseplaner for sin slekt. Bare den nærmeste familien får vite om når de har tenkt å reise. Hvis noen utenfor får vite om reiseplanene deres, kommer de med masse stoff, og man kan ikke si nei fordi det er uhøflig. Derfor er dette den enkleste løsningen. Og hvis noen blir sure og konfronterer dem med hvorfor de ikke fortalte dem om deres reiseplaner, så sier de bare at de ville overraske dem rett og slett.
De du skal besøke har selvfølgelig en hel liste over ting som de trenger fra Norge. Dette er ofte ting som man kan få fra Pakistan også til en mye billigere penge. Men nei da, vi må bære dem med oss herfra slik at de kan skryte, og si til andre at denne varen er fra Norge. Forstår de ikke at de fleste varene kommer fra Kina, akkurat som i Pakistan? Vi pleier ikke å gi gaver, men penger slik at de kan kjøpe hva de ønsker. Tro meg det lønner seg, for det er ikke akkurat småfamilier man skal besøke i Pakistan. Hvis du skal begynne å kjøpe en gave til hver slektning, sprenger du både reisebudsjettet og vektgrensa på bagasjen til flyselskapet.
Når du endelig har pakket, og veid, og fått vekta på bagasjen til å gå opp i opp med svære håndbagasjer som du lurer på hvordan du skal klare å bære på, kommer den tredje stressfaktoren. Nemlig køen på flyplassen. Aldri har jeg sett lengre køer ved andre avreiser enn til Pakistan.
Det kan skyldes at de fleste venter til siste liten før de drar av gårde slik at alle ender opp samtidig til innsjekkingen av bagasjen. I tillegg er årsaken at mange glemmer å veie bagasjen, og den viser seg nesten alltid til å være langt over vektgrensa. Vel, så må de ta ut stoffet fra koffertene da, helt til det overholder grensa og stille seg i køen på nytt. Ikke rart køen aldri ser ut til å ta slutt. En gang hadde vi bagasje som var litt under vektgrensa og innsjekkeren av bagasjen sa til oss at dette var første gang i hans lange karriere at han hadde opplevd at pakistanere hadde med mindre enn de kunne ta med, for det hadde alltid vært omvendt. Han visste ikke at vi hadde skjult våre reiseplaner våres.
Så skal du omsider til flyet, som selvfølgelig er plassert på den aller borteste rullebanen. Når du skal inn i flyet er det også lang kø hvor folk er utålmodige for å komme seg inn. Alle småbarnsfamilier får plass lengst bak i flyet, noe som fører til masse støy gjennom hele flyturen. Gudskjelov er den bare på seks timer og ikke lenger. Service er nemlig et fremmedord for flyvertinnene på økonomiklassen til PIA. Mens de på førsteklasse får de yngste og peneste flyvertinnene, må vi nøye oss med de i overgangsalderen. Og tro meg, de vet hvordan man kjefter, både på barna og foreldrene deres. Flyvertinner klager gjennom hele flyreisen på hvor bråkete, rotete og illeluktende bleiebarna er. Herregud, skal vi kaste dem ut av flyet, tenker jeg. Jeg har lagt merke til at jo mer prisene på reisen til Pakistan stiger, jo verre blir servicen på økonomiklassen.
Hvis du har overlevd flyturen, så er det ikke nok med det. Helvetet er ikke over før du er utenfor flyplassen. Der må du stå i lange køer som aldri ser ut til å ta slutt. Og deretter må du vente på bagasjen i evigheter. Man kan se folk røyke overalt selv om det er “nonsmoking” skilt på veggene. Velkommen til Pakistan, landet hvor det finnes regler, bare det at ingen gidder å følge dem. Når du endelig er utenfor flyplassen er ikke reisen helt over, for landsbyen du kommer fra ligger tre timers kjøretur fra flyplassen. Etter den lange og slitsomme kjøreturen over de humpete veiene, er du omsider fremme og tror at: nå kan du hvile. Men der tar du feil, for nå skal du nemlig møte halve landsbyen som du er i slekt med før du en gang kan tenke på å ta deg en hvil.
Slik er altså ferden til hjemlandet for oss. Til dere som har bedre råd og tid, anbefales alle andre flyselskaper enn PIA. Og kanskje lønner det seg å ta inn på hotell et par dager før man drar videre til landsbygda for å besøke slekta si neste gang!
