- Arbeidsløs får ikke dagpenger - 18.12.2008
- Kinesiske ovner kan kjøle ned planeten - 20.10.2008
- Fra religionskrig til forsoning - 09.06.2008
Verdensoverhodene serverte lovnad på lovnad under toppmøtet i Heiligendamm fra 6. – 8. juni. De to mest omtalte var riktignok klimaenigheten, samt forpliktelsen om å tilføre 360 milliarder kroner til sykdomsrelatert arbeid, da særlig HIV/AIDS-rettet arbeid. De åtte lederne representerer 19 prosent av verdens befolkning og snaut to tredjedeler av verdens totale økonomi. Kritikere mener at de forsøkte å ansvarliggjøre seg selv ovenfor resten av verden ved å gi disse løftene. Få av kritikerne tror imidlertid på noen merkbare endringer.
– Så lenge det ikke blir gitt noen fastsatte klimaendringstall, men bare bekreftelser om at det er en slags enighet om at de skal seriøst diskutere EUs klimamål, har jeg liten tro på at G8-møtet i seg selv vil få noen stor betydning for videre klimaarbeid, sier Hilde L. Nylén, en av de ansvarlige for de norske demonstrantenes reise og opphold under toppmøte-demonstrasjonene.
Glemmer ikke Gleneagles
I tillegg til at det var knyttet store forventninger både til diskusjonen rundt klimaendringer og våpenskjold, håpet mange på store bevilgninger til utviklingslandene. 360 millarder kroner ble altså lovet til arbeid med utryddelse av blant annet HIV/AIDS og tuberkulose, og ifølge G8-deklarasjonen ønsker de involverte nasjonene, på lag med andre høy-, midt- og lavinntektsland, å øke utenlandske investeringer og bærekraftig utvikling i land i Sør.
Mange har riktignok vært kritiske til toppmøtets garantier, da de fleste industriland ikke engang oppfyller kravet om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalprodukt til bistand. Kritikken går også på det faktum at under G8-toppmøtet i skotske Gleneagles for to år siden, ble det da, som i år, lovet at bistanden skulle dobles innen 2010. Det ville ha betydd en årlig økning på 300 milliarder kroner, noe landene har vært svært langt unna fram til i dag.
– Det er veldig enkelt å holde ”festtale” og love bort midler i hytt og vær. Det er først når lederne reiser hjem at arbeidet starter, og uheldigvis tror jeg historien vil gjenta seg også denne gang. De har tydeligvis glemt Gleneagles, men det gjør ikke vi, sier Nylén, som også jobber i Attac Norges internasjonale utvalg.
– En udemokratisk institusjon
Det var ikke bare selve toppmøtet som fikk stor medieoppslutning. Også demonstrasjonene i forveien trakk flere tusen journalister og fotografer til Heiligendamms naboby, Rostock.
– Jeg er veldig fornøyd med både antall demonstranter og medienes interesse, til tross for at jeg er litt skuffet over at voldshandlingene fikk mer plass i aviser og TV, framfor fredelige demonstranter som ønsket å formidle viktige beskjeder til topplederne, sier Nylén. Hun tilføyer at hun er usikker på demonstrasjonenes innvirkning på de avgjørelser som ble tatt i Heiligendamm.
– Det er mulig at motstanden nede i Rostocks gater hadde noe å si, men jeg føler heller at vi fungerte som formidlere til de som satt hjemme i Norge. G8-lederne fikk nok av anledninger til å skryte av sin egen politikk, så det var viktig for oss å kunne vise at det finnes flere sider av de mange temaene de tok opp, og at vi langt ifra var enige i alle beslutningene de tok.
I skyggen av klimadebatten, var det også en rekke andre mishagsytringer som ble rettet mot Merkel & co, og i det største demonstrasjonstoget, som gikk av stabelen med 80 000 demonstranter 2. juni, var det også grupper som demonstrerte for sletting av ulandsgjelda, anti-kapitalisme, menneskerettigheter og en bedre migrasjonspolitikk. Nylén tror riktignok det viktigste fellestrekket ved alle demonstrantene er deres oppfatning av G8-organiseringen som illegitim.
– Hvordan ”representanter” for én femtedel av verdens befolkning skal kunne ta avgjørelser som angår oss alle, er helt ubegripelig. Det at de også opphevet Schengen-avtalen under toppmøtet uken, sånn at demonstranter fra ikke-vestlige land ikke får fremmet sine synspunkter, bare underbygger påstanden om at G8 er en udemokratisk institusjon. Dersom ikke de som faktisk berøres av toppledernes beslutninger får ytret sine ønsker, vil det være veldig vanskelig å argumentere for at institusjonen er legitim, sier Nylén.
Slutten på G8?
Det er mange som kun ser på G8 som en slags plutokratisk losje, hvor kun de med mest penger får være med og bestemme. Andre institusjoner som har fått samme kritikk rettet mot seg er blant annet Verdensbanken, hvor et lands innflytelse måles etter hvor store innskudd det har gitt.
– Dersom de rike får bestemme, vil økonomien i Sør aldri kunne komme seg opp av gropa. Vi må få slutt på disse rikmannskklubbene, og bruke mer demokratiske institusjoner, som for eksempel FN, til å avgjøre disse viktige spørsmålene, sa en tysk talskvinne for ”Terre des hommes”, en hjelpeorganisasjon for barn i utviklingsland. Hennes tanker faller nok i god jord hos Jean Ziegler, FNs spesialrapportør for retten til mat:
– Vil de andre landene snakke med regjeringen i Frankrike eller USA, så gjør de det. Man trenger ikke bruke 150 millioner euro, eller kalle inn 16 000 politifolk, og sette seg opp mot en stor del av den demokratiske allmenheten. Jeg tror vi er vitne til det siste G8-møtet som går av stabelen, sa Ziegler i et intervju med NRK-programmet”Urix.” Han er en av mange kritikere som mener FN undergraves av G8-toppmøtet, men hans tro på at Heiligendamm-møtet blir historiens siste, deles ikke med Hilde Nylén:
– Ikke noe hadde vært bedre, men foreløpig tror jeg det blir litt for utopisk. Neste år skal møtet avholdes i japanske Osaka, og da blir det enda vanskeligere for europeiske demonstranter å vise motstand. Jeg håper derfor opposisjonelle fra Øst-Asia klarer å komme seg til toppmøtet og vist at vi fortsatt er uenige i de åtte landenes alenegang. Kanskje vi da kan få med oss enda flere kritikere, og komme enda nærmere slutten på G8, håper Nylén.
Svartmalt demonstrasjonsdekning
80000 demonstranter. Fargerikt. Fredelig. Dette var det man først og fremst fikk se dersom man oppholdt seg i Rostock sentrum da de første G8-demonstrasjonene gikk av stabelen 2. juni. Norske mediers fokus: 2500 opprørere. Svartkledde. Aggresivt.
Og sånn fortsatte TV og aviser å formidle demonstrasjonsbildet til den norske befolkningen. Ikke det at man burde utelukket kampene mellom opprørere og tyske politistyrker totalt, dette var uheldigvis også en del av demonstrasjonen, men et mer nyansert bilde hadde kanskje vært på sin plass. Når titusenvis av G8-motstandere gjennomfører et aldeles fredfullt demonstrasjonstog, med sminke, kostymer, dans og faner, er det utrolig synd at deres budskap drukner i et par tusen sortkleddes barnslige handlinger, som helt klart bare svekket togets slagkraft.
Det var altså den såkalte ”Black Block” som sto for angrepene på politistyrkene. Denne venstre-ekstremistgruppen, bestående av i hovedsak tyske ungdommer, dekket bortimot en fjerdedel av demonstrasjonstoget 2. juni. Det vil altså si at det var nærmere 20 000 sortkledde som tok del i den fredelige delen av arrangementet, mens kun én liten brøkdel av disse deltok i basketakene.
Etter den fire kilometer lange vandringen gjennom Rostock, og vel framme ved demonstrasjonens endepunkt, kunne man se flere av de svartkledde demonstrantene ta av hetter og munnskjerf da kastingen av gjenstander startet.
Tydeligvis var dette noe mange, mange ”Black Block”-tilhørere tok avstand fra, men kom dette fram i mediene? I veldig liten grad.
Stigmatiseringen av G8-demonstrantene som voldelige ungdommer er veldig uheldig, og kanskje er stigmatiseringen av ”Black Block”-gruppen som en eneste stor gruppe flaskekastende opprørere like uheldig. For de som så de svartkledde underveis i selve demonstrasjonstoget, ville raskt legge merke til at budskapet til ”Black Block”-demonstrantene varierte veldig. Mens de fleste holdt seg til gruppens hovedparole ”Gjør kapitalisme til historie,” kunne man også registrere rop som ”Nei til nazisme”, ”Ja til revolusjon” og tilrop som var rettet direkte mot de tyske politistyrkene.
Altså aggresjonsutløp som ikke direkte hadde noen sammenheng med selve G8-møtet. En viktig ting å registrere var riktignok at disse mishagsytringene kom langt hyppigere under slåsskampene enn under selve vandringen gjennom byen.
Man skal være forsiktig med å slå fast at det kun var tilhengere av de sistnevnte utropene som tok del i herverkene og angrepene både 2. juni og i dagene som fulgte.
Riktignok var det ingen tvil om at brorparten av hatutbruddene mot politiet den 2. juni nettopp kom fra disse smågruppene, da i hovedsak tyske og danske ungdommer.
Dette førte også til mye diskusjon blant de fredelige demonstrantene, hvor flere trodde at deler av slåssingen var etterdønninger av rivingen av ungdomshuset i København i vår.
Hvor vidt dette er riktig eller ikke, er det helt umulig å si noe om uten å spørre de innvolverte, men det var uansett helt opplagt at ikke alle som tok del i voldsepisodene hadde G8-motstand som sin hovedintensjon.
Det er alltid synd når fredelige demonstranters hovedbudskap blir satt i skyggen på grunn av at en liten gruppering velger å utøve sitt hat mot autoriteter. Nesten like synd er det at mediene, med få unntak, velger å fremstille et helhetsperspektiv som baserer seg kun på de negative episodene.
Demonstrasjonstoget 2. juni var først og fremst en kreativ og fargerik måte å vise motstand på, og ville vært langt mer effektiv ovenfor de åtte topplederne, enn de naivistiske bataljene i sluttfasen. Uheldigvis er det dramatikk som fortsatt selger best i nyhetsbildet.
