- Ømhet, kjærlighet og vold - 23.06.2015
- Rapport utelot innvandrere - 06.04.2015
- Hvem eier Munch? - 30.10.2008
Ungdommene i Chaisa-township utenfor Lusaka i Zambia strømmer til. Det er ikke hver dag en norsk bistandsminister kommer på besøk, og teater på markedsplassen er heller ingen dagligdags affære. Bistandsminister Erik Solheim er med for å få et inntrykk av arbeidet som gjøres.
Det er mange tabuer som må brytes om vi skal komme i nærheten av å begrense spredningen av hiv/aids her i Zambia, sier John Munganje, direktøren for Family Health Trust, en organisasjon som mottar norsk støtte for sitt arbeid for å forebygge hiv/aids i Zambia.
Det er vanskelig for menn og kvinner å snakke sammen om sex, fortsetter Munganje, — kulturelt sett er det nesten umulig for fedre å informere døtrene sine om sex.
Det gjør informasjonsarbeidet svært vanskelig. Det hjelper heller ikke at vi er nødt til å utfordre menns makt, fortsetter Munganje.
Unge jenter i risikogruppen
Alle vet at eldre menn lokker unge jenter med penger og mobiltelefoner, men ingen snakker om det, ingen forteller jentene hvordan de skal oppføre seg i slike situasjoner.
De er opplært til å adlyde og respektere dem som er eldre enn dem selv.
I Afrika sør for Sahara er faren for at unge jenter mellom 15 og 24 skal bli smittet tre ganger så høy som den er for unge menn i samme aldersgruppe nettopp på grunn av dette tabuet.
– På mange måter må vi starte med å vise folk flest at det er mulig, at det går an å stille spørsmål om sex, at en ansvarlig far kan snakke med døtrene sine, sier Munganje.
Det er en av årsakene til at Family Health Trust samarbeider med teatergrupper som VOCAPO i Chaisa.
VOCAPO betyr ”Si noe!” og lederen Harry Banda forklarer at gruppa ble startet i 1992 som en katolsk teatergruppe. Hensikten var å lage forestillinger slik at de fikk inn penger til den katolske ungdomsklubben.
Fokus ble imidlertid ganske raskt flyttet over på informasjon om hiv/aids.
Teater som forberedelse til virkeligheten
Vi iscenesetter situasjoner folk kjenner seg igjen i, og på et språk folk her i Chaisa forstår. Så foreslår vi mulige løsninger på problemene som kan oppstå i disse situasjonene, forklarer den unge teaterarbeideren. Omtrent samtidig fremstiller skuespillerne en diskusjon mellom mann og kone, og mannen forklarer at han skal snakke et alvorsord med datteren sin om hvordan hun skal beskytte seg mot voksne menn med dyre mobiltelefoner. Kona er skrekkslagen, men publikum ler.
De tar poenget, kunnskap og myndiggjøring av unge kvinner må til om man skal kunne hindre smitte.
VOCAPO driver også en lokal skole og dessuten en kafé med veiledningshjørne i Chaisa. Hit kan ungdommene komme for å be om råd og veiledning uten at noen løfter en pekefinger.
– Vi gir dem den informasjonen de trenger for å kunne beskytte seg, sier Harry Banda.
John Munganje mener de oppnår resultater med denne tilnærmingen.
Forekomsten av hiv går ned, hevder han, og viser til et norsk-zambisk forskningsprosjekt som forteller at forekomsten av hiv blant unge, urbane jenter har gått ned fra 22,5 prosent til 12,5 prosent. Nedgangen har skjedd fra 1995 til 2003.
De tilsvarende tallene for unge, urbane menn viser en nedgang fra 6,9 prosent til 3,2 prosent. Blant høyere utdannede mennesker var nedgangen enda større. Kunnskap har med andre ord en effekt.
Bistandsminister Erik Solheim sa etter forestillingen i Chaisa at nedgangen i forekomsten av hiv/aids er signifikant, og at dette arbeidet gir håp til Afrikas befolkning om at vi kan få bukt med viruset.
Homofile ekskluderes
Men det finnes malurt i begeret. International Gay and Lesbian Human Rights Commision (IGLHRC) leverte i mars i år rapporten Off the Map — How HIV/AIDS programming is Failing Same-Sex Practicing People in Africa’ (Strøket av kartet, hvordan hiv/iads programmene svikter mennesker som praktiserer likekjønnet sex i Afrika). Har slår IGLHRC fast at situasjonen i Afrika er katastrofal for mennesker med homoseksuell praksis. Rapporten hevdet at så mange som 35 prosent av alle tilfeller av hiv-smitte i Afrika skyldes homoseksuelle forbindelser, enten direkte eller indirekte og at disse ekskluderes fra det forebyggende arbeidet, i all hovedsak fordi homoseksualitet er forbudt og straffbart i 38 av 54 land på det afrikanske kontinentet. Hele 85 land i verden har forbud mot homoseksualitet.
I Kenya er strafferammene 14 år, i Uganda livsvarig, for bare å nevne to eksempler. Også i Zambia er homoseksualitet forbudt. Straffen her er den samme som i Kenya, 14 år, ifølge nettstedet Behind the Mask.
I tillegg er den sosiale fordømmelsen sterk. Menige afrikanere er ofte enige med Zimbabwes president Robert Mugabe når han hevder at homoseksualitet er “uafrikansk.” Mugabe og hans støttespillere hevder at homoseksualitet var en praksis som kom til Afrika med dekadente kolonialister. Mugabe blir betraktet som en ekstremist i Vesten og uttalelsene hans tillegges ikke noen særlig stor vekt, men han har fått støtte fra flere fremtredende og respekterte afrikanske politikere, blant annet den tidligere presidenten i Namibia, Sam Nujoma.
Den sørafrikanske ”tropretendenten” og visepresidenten i African National Congress, Jacob Zuma, har også forsøkt å slå politisk mynt på å utnytte anti-homotendenser i en konservativ befolkning.
Zuma har imidlertid beklaget sine uttalelser og hevder at han ble feilsitert.
Det viser seg imidlertid også at et godt lovverk ikke alltid gir tilstrekkelig beskyttelse:
I Sør-Afrika blir lesbiske mange steder systematisk voldtatt slik at de skal komme på rett kjøl til tross for at landet har nedfelt et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i grunnloven og har likestilt heterofile og homofile ektekap!
Forfølges med loven i hånd
John Munganje innrømmer at IGLHRC har rett: Så lenge homoseksualitet er forbudt vil folk leve i skjul og praktisere sin seksualitet i skjul. Det vil være en oppskrift på å forhindre smittevern fordi de fleste homofile er gifte.
Mennesker som trues med rettsforfølgelse har andre ting å tenke på enn å bruke kondom i alle sammenhenger.
Dette er tabuer og fordommer vi må bekjempe om vi skal komme noen vei i forhold til hiv/aids, sier han. — Men så lenge ingen tar bladet fra munnen og sier noe om dette problemet, så vil vi ikke kunne nå de menneskene vi er nødt til å nå, sier Munganje. Han mener det trengs en homofil organisasjon i Zambia, så vel som i andre afrikanske land.
Da ville myndighetene og organisasjonene som jobber for å forebygge aids ha en samarbeidspartner som ville ha tillit i de rette miljøene. Dette ville lette det forebyggende arbeidet svært mye, tror Munganje.
Første steg på veien vil derfor være å få opphevet forbudet mot homoseksualitet.
Han får støtte fra noen av Afrikas fremste aids-forskere. 500 hundre av dem deltok på en konferanse i Kenya i begynnelsen av mai. Ifølge nettstedet Behind the Mask, hevdet flere av dem at afrikanske regjeringer var nødt til å ta afrikanernes seksuelle orientering og homoseksuelle praksis med i betraktningen når de skulle utarbeide sine strategier for kampen mot aids. Ikke å gjøre dette ville være det samme som å være sikker på å mislykkes i bestrebelsene på å forebygge aids.
Norsk støtte til afrikanske homofile?
Bistandsminister Erik Solheim er enig. Etter besøket i Chaisa sa han at han ser nødvendigheten av at homofile organiserer seg også i Afrika. – Det er helt nødvendig for å vinne i kampen mot aids, sa han blant annet.
På spørsmål om han kunne tenke seg å gi direkte støtte til afrikanske homoorganisasjoner, svarte Solheim: — Ja, absolutt. Det vil jeg ikke ha noen problemer med. Norske homoorganisasjoner bør dermed kjenne sin besøkelsestid. ILGA (International Lesbian and Gay Association) som representerer mer enn 400 medlemsorganisasjoner i 90 land har nettopp (mai 2007) etablert en regional organisasjon i Afrika med representanter fra hele Afrika.
Hovedmålet med organisasjonen er å få satt afrikanske homofiles behov på dagsordenen, sier Faroog Mangera, som er leder for den sørafrikanske organisasjonen The Gay and Lesbian Equality Project, — men et annet hovedmål blir å gå inn på grasrotplan i alle afrikanske land og forsøke å organisere homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede.
Mangera slår også fast at en av ILGA-Africa sine oppgaver blir å samarbeide med IGLHRC og drive lobbyvirksomhet blant annet i African Union for å påvirke unionen til å fremme likestilling for homoseksuelle.
