- Hvorfor støtter vi Sofia Rana? - 16.11.2024
- Alt du trenger å vite om kredittkort - 12.11.2024
- Når kan refinansiering uten sikkerhet være lurt? - 28.10.2024
Pamela Hiley viser oss rundt; østlige gjenstander som bringer tankene hen på meditasjon og Buddhisme står pyntelig plassert rundt omkring i treningssalen. Hun viser oss et bilde fra et kloster hun nylig besøkte i Burma. Der sitter hun midt mellom to lys levende tigre, som ligger og slapper av som om fred og ingen fare.
– Jeg ville ikke gjort det der om igjen, sier hun leende.
Vi blir ført inn på bakrommet hvor det henger kinesiske skrifttegn på veggene. Vi synker ned i sofaen mens Pamela preparer kinesisk te som hun serverer med et smil.
– Du jobber til daglig med kursopplæring på Norsk Taiji-senter i Oslo. Du grunnla selv dette senteret i 1985. Hva er motivasjonen din for å holde på med akkurat det?
– Fred med meg selv og verden. Taiji er en søken etter hvorfor jeg er til stede.
– Taiji er en gammel kinesisk trenings- meditasjons- og avslapningskunst. Var det gjennom å reise i Kina at du fattet en interesse for Taiji?
– Nei, jeg dro første gang til Kina tyve år etter at jeg ble involvert i å lære Taiji. Jeg var opprinnelig en friidrettsutøver i Wales, jeg drev med 3000-meter i ”cross-country-running”. På den tiden studerte jeg også Human Movement Studies ved Universitetet i Bedford. Det var egentlig der jeg ble interessert i Taiji. Jeg studerte betydninger av fargen sort. Jeg vet ikke, men kanskje akkurat dét var på grunn av kullminene i Wales. Jeg ble fascinert over hvordan lyset synes å komme ut av det mørket i sort. Det var derfor i forbindelse med studier av Ying-Yang-filosofi at jeg oppdaget Taiji. På den andre siden ble jeg invitert til Norge i 1982 for å undervise i Taiji på Peer Gynt-stevnet på Vinstra. Derfor kan jeg også si at Ibsen var en introduksjon til Taiji! Året etter ble jeg invitert til en konferanse ved Hurdal-sjøen. Dermed gikk det slag i slag, og jeg opprettet den første Taiji-undervisningen på Tøyen i Oslo.
Vi nipper litt til den kinesiske teen. Hiley snakker med entusiasme og stiller oss noen egne spørsmål. Hun legger til at hun liker mer uformelle intervjuer. Jeg glemmer nesten at jeg har en jobb å gjøre, og må ta en ekstra kikk på spørsmålene jeg hadde forberedt:
– Med årene har det blitt et økende marked for hurtigversjoner av Yoga, meditasjon og Taiji- for stressede folk med liten tid. Hvordan skiller din opplæring i Taiji seg fra dette markedet?
– Min opplæring er mer dyptgående. Når det er sagt, synes jeg det uansett er positivt om folk kan trene og få brukt kroppen sin. We have to hurry up to slow down! Med en gang folk får en fornemmelse av hva øvelser som Yoga eller Taiji gjør med kroppen, tror jeg at de vil få lyst til å gå dypere inn i det.
– Er det en bestemt type mennesker som kommer for å lære Taiji fra deg?
– Det er rart, men da jeg spurte en nybegynnerklasse om hvor mange av dem som hadde noen erfaring med kampsport eller trening, rakte nesten samtlige av deltagerne opp hånden. Så jeg tror at min undervisning tiltrekker seg mennesker som har en viss erfaring med det å bruke kroppen på en konsentrert måte. Samtidig er det mange ungdommer. Jeg har for eksempel et samarbeid med Elvebakken-skole for å tilby ungdom kursing i Taiji.
– Du er også norsk koordinator og initiativtaker for ”The Global Peace Initiative of Women Religious and Spiritual Leaders”.
Denne sammenslutningen samarbeider med FN sitt utviklingsfond for kvinner, UNIFEM. Kan du fortelle litt om hvordan du kom med i dette nettverket og om hva dere fokuserer på?
– Konferansen hadde sin bakgrunn i at det ble holdt en FN-konferanse om verdens religioner i 2000, men 85 % av deltagerne var menn. Deretter førte reaksjoner på dette til en intern debatt i FN som igjen resulterte i en FN-konferanse for kvinnelige religiøse ledere fra alle verdensdeler. Konferansen ble arrangert i Genéve i 2002, og her var det bare 15 % mannlige deltagere. Hovedfokuset på konferansen falt på Midtøsten og lidelsene der. Derfor fikk jeg arrangert en supplerende konferanse om Midtøsten på Nobels institutt i Oslo året etter.
– Du var initiativtaker til opprettelsen av Peace Point Foundation i Oslo i 2003. Hvordan kom på den idéen?
– Jeg ville åpne en dialog om hvordan et fokus på åndelighet er helt nødvendig hvis vi skal oppnå fred her i verden. For meg er en grunnleggende innsikt at hver og en av oss må starte med oss selv. Dette er viktig fordi vi ikke lever i et vakuum, men stadig er i interaksjon med hverandre. Ulike religioner har en felles dimensjon av åndelighet. Faktisk synes jeg at ordet åndelighet ofte møter liten forståelse i Norge blant journalister og politikere.
Det har blitt et slags tabu-ord. Jeg har også opprettet stiftelsen Business Council for Peace, som er en stående invitasjon til næringslivet i Norge for å bidra til fredsskapende arbeid.
– I et intervju i Magasinet i Dagbladet uttalte du at kvinner trolig er mer gentisk disponert enn menn i forhold til å være innstilt på medfølelse, myke verdier og fred. Men er ikke dette høyst variabelt og individuelt? I det siste har vi sett eksempler på ytterst macho-adferd fra kvinnelige toppledere. Dessuten, hva skjer med den kvinnelige naturen når flere unge kvinner satser aggressivt på karriere og utdanning snarere enn morsrollen og familie?
– Godt spørsmål. Jeg tror den journalisten siterte meg litt feil der. Når jeg snakker om det mannlige og kvinnelige, snakker jeg ikke om kjønnet til en person. Jeg mener kvaliteter i en person, og at de burde være balansert. Det er ingenting som er bedre enn en mann som ærer sin feminine side. Derfor er jeg også glad for at flesteparten av deltagerne ved kursene mine er menn. Og jeg tror du har rett, det er faktisk noen kvinner som kan være utpreget mannlige, noe som kan tyde på en ubalanse.
– Du er opprinnelig fra Wales, og er for tiden forkvinne i Oslo Welsh Society. Wales er jo ikke et land vi hører så mye om i norsk presse. Opplever du et Norge er kulturelt sett annerledes i forhold til Wales?
– Begge er jo små land, og begge språk er meget begrensede i en internasjonal sammenheng. Jeg snakker ikke walisisk selv. Jeg føler meg egentlig vel så mye norsk, og har blitt en del av den norske identiteten også. En ting jeg savner i Norge, er det engasjementet for lokalsamfunnet som finnes i Wales. Her i Norge er det mye vanskeligere å bare stikke innom på en kopp te sånn spontant. Det er mindre vanlig at folk fra samme gate kjenner hverandre. I Wales er kanskje folk også litt mer ydmyke, og de bruker mer humor i hverdagen.
– Du kom til Norge fra Wales i 1980. Hvordan vil du si Norge har forandret seg i løpet av den tiden du har bodd her?
– Folk har kommet ut fra skogen! Og jeg har kommet ut derfra sammen med dem. Folk møtes mer enn tidligere, for eksempel gjennom den nye kaffe-latté-kulturen. Jeg tror Norge har potensialet for en dyp, kulturell forandring. Selv om landet er meget materialistisk, tror jeg landet kan bli en katalysator når det gjelder å omstille seg til de avgjørende globale problemene i vår tid. Som man sier i kinesisk filosofi: the worst place is the best place.
I det samtalen går mot slutten reiser vi oss opp fra sofaen på bakrommet og går ut i treningssalen. Pamela snakker villig vekk, og viser oss en trapp som ender i taket. Stairway to heaven, forklarer hun. Før vi tar farvel gir Pamela både meg og fotografen en praktisk innføring i et grunnleggende fysisk og spirituelt prinsipp. Mens vi forsøker å dytte henne, viser hun at det er mulig å få henne ut av balanse når hun gjør motstand. Når hun gjør seg selv myk og tilsynelatende motstandsløs får vi henne derimot ikke av flekken.
Og vi kan bare si oss enige: The soft is stronger than the hard.
