Og en fetter av mamma som var medisinstudent drev og ga meg leksjoner i ulike sykdommer. Dere har sikkert skjønt hvor alt dette førte hen, nemlig til at jeg ble spaltist i stedet for en lege. Jeg forstod jo ganske raskt at medisin ikke var noe for meg. Da jeg valgte handel- og kontor i stedet for allmennfag på videregående skole, begynte maset om advokatyrket. Medisin var ute av bildet siden jeg nå studerte samfunnsfag i stedet for naturfag. Vi hadde jo rettslære på timeplanen, og jeg må innrømme at det ikke akkurat var favorittfaget mitt heller. Den svære røde lovboka på nynorsk forstod jeg ikke et fnugg av. Så det faget måtte dessverre også bli strøket av lista.
Vel, da var det bare en ting igjen å gjøre, og det var å mase om at jeg i alle fall kunne forsøke meg på å bli dataingeniør, for jeg satt jo og surfet på nettet til stadighet. Dessverre er jeg ikke særlig datafrelst, så IT-studier ble også lagt på is. Men noe kom jeg til å bli på grunn av de gode karakterene mine, men det var et mysterium hva det skulle være for noe.
Jeg visste ikke hva jeg ville bli, men jeg var absolutt sikker på hva jeg i hvert fall ikke skulle bli. Da jeg begynte på universitetet ble foreldrene mine selvfølgelig stolte, for her kunne jeg velge og vrake i prestisjefylte studier. Men da jeg valgte sosialantropologi som mitt første grunnfagsstudium var ikke reaksjonen til familien min så oppmuntrende. ”Hva kan du oppnå ved å studere det?”, sa foreldrene mine da jeg fortalte om studievalget. Men det var ikke viktig så lenge det var noe jeg ville studere. Videre bygget jeg min cand.mag.grad med Religionshistorie, Sør-Asia- og Midtøsten-kunnskap. Nå var jeg helt ute å kjøre, trodde foreldrene mine.
Allerede fra barneskolen oppdaget jeg at jeg var glad i å skrive. Jeg fikk bra respons fra lærerne mine, og stilene jeg skrev ble ofte lest opp av lærerne slik at de andre kunne få høre hva jeg skrev. Jeg var også glad i å skrive brev og hadde mange brevvenner. En annen hobby jeg hadde var å fotografere. Mens venninnene mine tok mopedopplæring i valgfag på ungdomsskolen, valgte jeg foto som valgfag to år på rad.
På universitetet spurte en venninne meg om jeg var interessert i å gå på et radiokurs. Jeg hører sjelden på radio, og tenkte aldri at jeg noensinne kom til å jobbe i en radio. Venninnen hennes hadde fått i oppdrag å finne jenter med innvandrerbakgrunn som ville være interessert i å delta på radiokurs. Siden venninnen min selv ikke hadde anledning til å delta, spurte hun meg om jeg hadde lyst. Det hørtes spennende ut, og siden det bare var over to helger tenkte jeg at det sikkert ikke kunne skade. Jeg var litt skeptisk må jeg innrømme, men grep sjansen likevel.
Så var dagen kommet til kursets første dag. Jeg var litt nervøs må jeg si. Da jeg hilste på radiokurslederne og de andre deltakerne ble jeg roligere. Jeg tenkte at det ville bli spennende å bli kjent med de andre. Vi fikk en brosjyre hver der det stod litt om radio og hva vi skulle gjøre på kurset.
Allerede fra første dag skulle vi ut og praktisere litt journalistikk. Vi skulle jobbe to og to sammen, og etter å ha fått en rask gjennomgang i bruken av radioutstyr og noen intervjutips, fikk vi slippe ut i det fri og lage et innslag om kvinnedagen.
Det virket skremmende å intervjue folk på gaten for første gang. Men etter hvert som vi begynte å intervjue folk var det ikke noe skremmende lenger, men faktisk veldig gøy.
Da vi kom tilbake igjen ble vi fortalt at det mest enkle var over. Det vanskelige skulle først begynne nå. For nå skulle vi redigere innslaget som vi hadde laget.
Vi skulle jobbe med det utover i uken også. Samtidig skulle vi lage et annet innslag i tillegg hvor vi skulle stille samme spørsmål til ulike folk og redigere sammen svarene.
Det syntes jeg var det mest spennende og morsomme som vi gjorde på kurset. Vi fant på et spørsmål om hva folk syntes om piercing og fikk ganske morsomme svar fra informantene. Det som var så fint med radio var at vi kunne bruke musikk til innslagene, og jeg er veldig glad i musikk.
Til slutt skulle vi lage en halv times program på radio der vi selv var programledere, noe som ikke var så lett. Vi kunne bruke musikk og innslag vi hadde laget i løpet av kurset. Jeg satte i gang med å velge innslag og musikk jeg ville ha med på programmet jeg skulle holde på radioen.
Det som var det vanskeligste var å finne på noe å si mellom innslagene og musikken. Jeg husker at jeg var veldig nervøs den siste dagen på kurset, da vi skulle være programledere. Jeg brukte lang tid på å forberede meg og øve på det jeg skulle si. For første gang fikk jeg vite at det ikke var bare bare å fylle en halv time på radio med stoff. Det føltes som en evighet, og ikke en halv time, da jeg først var i gang.
Men jeg syntes at det gikk greit, og var fornøyd med programmet mitt.
Faktisk trivdes jeg inne i studiorommet. Etter at jeg var ferdig skulle programmet mitt evalueres av ansvarlig redaktør. Jeg fikk mange gode råd og ros for det.
Denne erfaringen var som blod på tann og etter å ha jobbet i radio frivillig en stund søkte jeg på en sommerjobb i en avis og fikk den Dette førte til at jeg bestemte meg for å satse på journalistikk. Jeg husker da moren min stolt leste navnet mitt i avisen som journalist Noshin Saghir. Og i det øyeblikket skjønte jeg at hun var stolt av meg uansett om jeg ikke ble lege, advokat eller ingeniør.
Alle foreldre uansett bakgrunn har store ambisjoner for sine barn. De vil i bunn og grunn at barna skal ta høyere utdanning og bli noe i livet. For det er gjennom barna sine at de lever ut sine egne drømmer som mange av dem ikke fikk oppfylt. Jeg synes at det er viktig å finne ut hva man er interessert i og god til, og satse på det i stedet for å følge prestisjefylte yrker nesten automatisk. Ikke alle er ment til å bli leger eller advokater, det skulle ikke skade med flere journalister, forfattere eller kunstnere.
