– Du er utdannet sykepleier. Kan du fortelle litt om hva du jobber med?
– Jeg jobber på et sykehjem på Ljarbru, som er et rehabiliteringssenter for eldre som har blitt uføre. Vi fokuserer på å bygge dem opp igjen, slik at de kan vende tilbake til sine egne hjem og leve som før. For dem som trenger det forsøker vi også å skaffe plasser på sykehjem.
Det er mer ansvar med å jobbe på et sykehjem enn å jobbe på et sykehus. På et sykehus er man ofte mange på vakt samtidig, mens på et sykehjem kan man ha ansvaret for 40 pasienter om gangen.
– Hvorfor valgte du sykepleier som yrke?
– Det var egentlig ikke mitt førstevalg for en utdannelse. Men siden jeg kom inn på sykepleierutdannelsen, mener jeg at jeg ble veiledet av Gud. Etter at jeg begynte å studere så tok interessen seg opp for jobben vi gjør. Det er mye ansvar og man blir bevisst på omsorg og folks behov. Jobben gir meg det jeg trenger.
Mohamoud er opprinnelig fra Somalia og kom til Norge på 90-tallet som 18-åring. I dag er hun mor til en jente på 12 og to gutter på 9 og 8 år. Hun snakker flytende norsk, på en ettertenksom og engasjert måte. Hun fremstår som en tålmodig og reflektert person. Egentlig er det mange nok som strever med å skaffe seg jobb i Norge som det er. Jeg undres på hvordan det må være å komme helt fra Somalia i ung alder, og så møte forventningene om å komme seg i arbeid.
– Har du opplevd det norske arbeidsmarkedet som tøft?
– Jeg ble ferdig utdannet som sykepleier i juni i fjor, og ønsket å begynne å jobbe fra og med 1 august. Så jeg sendte ut flere søknader, men opplevde at det var litt vanskelig å komme på intervju. Til å begynne med ønsket jeg meg en fast stilling, siden jeg ville være sammen med barna mine etter jobb. Men for nyutdannede sykepleiere jobber man helst i turnusstilling. Etter at jeg innså det, søkte jeg på det grunnlaget. Da fikk jeg tilbud om en 81 % -stilling og kunne begynne den 15. august, omtrent slik jeg ønsket.
– Hvordan var ditt møte med Norge?
Jeg kom hit for 13 år siden, som ledd i en familiegjenforening. Det opplevde jeg som tøft. Jeg var en flyktning. Det var en fordel at jeg kunne bra engelsk, fordi det gjorde det lettere å lære meg norsk. Jeg lærte meg norsk ganske fort, for eksempel gjennom å se på TV.
På engelske program kunne jeg jo lese underteksten på norsk. I tillegg til å snakke med folk, gikk jeg på et intensivkurs i norsk.
Der traff jeg også en veldig god lærer som bidro til å motivere meg.
I begynnelsen var det vanskelig å tenke på utdanning. Jeg var skikkelig demotivert på grunn av det jeg hadde opplevd på flukt fra hjemlandet. Men etter hvert som jeg ble gravid med mitt første barn begynte jeg å tenke på fremtiden. Jeg ble gradvis mer motivert og konkluderte med at jeg ville skaffe meg en utdanning. Jeg ønsket å være en rollemodell for barna mine.
– Hva er for deg positive sider ved somalisk kultur?
– For eksempel det at flere generasjoner bor sammen. Det er bra for barnet, som får påfyll av kultur fra alle kanter. I forhold til i Norge er det flere slektninger som er involvert i barnets liv. Besteforeldre kan være en stor støtte for barn.
– Synes du nordmenn kan lære noe av somalisk kultur, eventuelt hva?
– Det vil jo være individuelt, men det å holde kontakten med naboer er en ting. I vår religion er det en plikt å ta vare på naboene. Dette mangler litt i Norge. Her er det vanskeligere å gå og låne sukker hos naboen for å si det sånn. Jeg har en norsk nabo som jeg er en del sammen med. Hun har for eksempel lært meg å strikke. Det var jeg som tok initiativet for å opprette en kontakt, kanskje det var mer naturlig for meg. Så lenge kontakten blir gjengjeldt er det bra. I følge somalisk kultur åpner du døra for naboen.
– Er det noe spesielt positivt i norsk kultur somaliere kan ta med seg?
– Det er positivt med alle aktivitetene som finnes for barn, idrettsorganisasjoner og dugnader. I Somalia kan barn aktivisere seg mer selv. De trenger ofte bare å gå utendørs, så treffer de andre barn. I Norge er det litt mer A-4, TV og TV-spill. Det er bra at mange foreldre derfor tar initiativet for å melde barna inn i idrettslag og slike ting. Det er bra å gi barn gode råd om hvor de kan henvende seg i samfunnet. Hvis somaliske foreldre tar initiativet, er det derimot så uvanlig at barnet blir veldig fornøyd.
– Er det noen emner og tema som engasjerer deg og hvorfor?
– Mennesker som lider. Folk som har mindre enn jeg har. Derfor støtter jeg organisasjoner som Røde Kors og Leger uten Grenser. Blant somaliere er det ofte aksjoner for å hjelpe folk i hjemlandet. Eller man sender penger hjem til en bestemor, eller en søster som er alenemor. Jeg er med i ett somalisk nettverk for foreldreløse, KAFAALO.
Aksjonene for solidaritet er ofte på internasjonal skala. Somaliere ringer hverandre til USA, Europa og hvor de måtte være for å spørre om hjelp. Slike aksjoner trenger ikke å være startet av organisasjoner. En jente med misdannelser ble hjulpet, og har nå fått et bedre liv i Østerrike. Den aksjonen ble startet av en kvinne.
– Hvordan ser du på fremtiden?
– Jeg er opptatt av at mine barn skal få seg en utdannelse. Hvis jeg kunne klare det som flyktning, skal ikke de ha noen unnskyldning for å ikke klare det. Faren min var ingeniør og mor var dyrlege, så jeg har det som ballast hjemmefra at utdanning er viktig. Jeg gikk selv i andre klasse på videregående i Somalia da borgerkrigen brøt ut. Det har vært stressende å kombinere morsrollen med å utdanne seg, men samtidig har jeg tenkt at ”en dag kommer jeg over det”. Når barna blir mer voksne kan de klare seg selv bedre.
Samtalen går mot slutten, og vi begir oss mot Youngstorget for å ta noen fotografier. Ifrah må til tannlegen snart, og vi ønsker henne lykke til. ”Ouch!”, sier hun spøkefullt og holder hånden mot kinnet.
