- Den tapte krigen - 21.01.2008
- Hijaben handler om mennesker - 15.11.2007
- Back in Oslo! - 06.09.2007
Når jeg er hjemme i Oslo, savner jeg Kairo. Når jeg er i Kairo savner jeg meg syk på alt det norske – jeg bygger opp et bonderomantisk forhold til alt som er ”norsk”. Sånn som fiskeboller, fiskekaker og kokt torsk.
Nå som jeg har vært hjemme i Oslo i to måneder, har det vært veldig morsomt å lære at definisjonen av det særnorske har endret seg en del. Vi spiser mye mer internasjonal mat til middag, det være seg indisk eller kinesisk eller arabisk. Samfunnet vårt er ”tilsynelatende” blitt mer internasjonalt og mer flerkulturelt! Men bare tilsynelatende!
Jeg har også sett at en ny generasjon vokser opp – en generasjon som har røtter utenfor landets grenser. Den gang jeg vokste opp var det ikke like mange som hadde en annen kulturbakgrunn. Mange av oss som hadde en slik bakgrunn, deriblant meg, forsøkte å smelte inn i omgivelsene våre. Målet var å klare det, og samtidig beholde det som passet meg av min opprinnelige kultur. Jeg hadde bare norske venner. De fleste den gang hadde mange norske venner.
Det som skremmer meg nå, er hvor sjelden det er å finne vennegjenger ute til en pils eller en kaffe som representerer det fargerike samfunnet Oslo etter hvert burde ha blitt.
Nå ser det ut til at barn med tokulturell bakgrunn, vokser opp til ungdom i egne beskyttede ghettoer. Og den utviklingen skremmer meg, for disse sub-samfunnene lever parallelt med omgivelsene, vokser seg vekk fra dem, og utvikler sine egne særtrekk. Som for eksempel et helt særegent norsk språk.
Misforstå meg ikke – jeg treffer mange tokulturelle som klarer seg selv, gjør det bra, er integrerte, og er lykkelige med å være det. Men det er ikke de jeg vil snakke om, selv om vi aldri må glemme å fremheve dem.
Jeg har vært innom Grønland også jeg, og sett folk fra Somalia sitte og kose seg på gatekafeene. Saken er at jeg svært sjelden, for ikke å si aldri, har opplevd at de sitter sammen med nordmenn.
Og jeg er ikke så begeistret for det! Jeg mener det er nødvendig at alle i Norge blir en del av samfunnet rundt dem. De behøver ikke å bli ett, men på et eller annet tidspunkt må de ha med hverandre å gjøre. Disse ghettoene vi har fått er livsfarlige – og jeg liker dem ikke!
Det er på tide å ta en diskusjon der vi med flerkulturell bakgrunn faktisk engasjerer oss for alles beste. Det er på tide at våre sosiale støtteordninger også knyttes til å få satt folk i kontakt med storsamfunnet.
En måte å gjøre det på er å ”dele ut praksisplasser”. Det hevdes at vi har 80 000 arbeidsplasser og 40 000 arbeidsledige. La oss nå gi alle en mulighet til å komme seg i arbeid, og gi dem deres menneskeverd tilbake. Vi kan bruke alle de som systematisk utestenges fra arbeidsmarkedet, fordi de kan for dårlig norsk. Den onde sirkelen er nemlig slik, at disse menneskene ikke vil lære å prate godt norsk før de kommer ut i arbeid.
De fleste vil nemlig gjerne gjøre noe for å komme inn i samfunnet – et samfunn der somalieren ikke lett kan skaffe seg en jobb. Slik sett har vi alle et ansvar for å bidra til at alle beholder sitt menneskeverd i Norge.
