- Norsk med ikke-norsk norsklærer - 06.09.2007
En ung kvinne reiser seg fra skrivepulten:
-Vi snakket om fire seremonier forrige gang: bryllup, dåp, konfirmasjon og begravelse. Gjenta etter meg: Å gifte seg. Brud.
-Brud-gom, bru-de-pa-ret, gjenlyder det kvinnelige koret etter sin lærer.
Tatiana Balandina-Ness (27) snakker perfekt norsk. Det er vanskelig å tro at hun begynte å lære det for kun ni år siden. Hennes elever er glade for at hun ikke er norsk, og at hun ikke snakker en uvanlig dialekt. Selv har hun litt kristiansandsk uttale, men den er så påvirket av Oslo-dialekten at elevene ikke hører det. De forstår alt som læreren sier, og det er det som teller for dem.
Fra klasserommet og gjennom en grå oppgang med ekko, kommer vi inn i et rom fylt med farger og lyd. Svarte krøller, broderte kalotter og tynne fletter fyker rundt. De små krabatene klatrer på stoler og bord og sklir på det glatte gulvet. På benker sitter kvinner med barn på fanget eller ved siden av seg. Deres antrekk varierer fra trange jeans til fargerike sarier og strenge hijaber. Lukten av melk blandes med duft av parfyme og krydder.
Det er lunsjpause på norskkurset til organisasjonen ”Kristent interkulturelt arbeid” (KIA), og vi befinner oss i Storgata 38 i Oslo. I tillegg til norskundervisning har organisasjonen barnehagetilbud for kvinner som går på kurs. Mens mødrene er på skolen, leker barna med barnehageassistentene. Men i lunsjpausen kommer mamma ned fra femte etasje, og da spiser de hjemmelaget matpakke sammen.
Flere forskjellige språk snakkes samtidig her. Vi skjønner ikke et ord av det de sier, men meningen er ganske klar: Du må spise opp maten din.
Etter et par vendinger i korridoren, forbi en rekke barnevogner, kommer vi til et annet rom. Her spiser lærerne sin lunsj. Sammenliknet med det første rommet føles det helt stille her. Det er fordi lærerne spiser og jobber samtidig: De går gjennom elevenes oppgaver. Tatiana, den yngste ved bordet, har en bunke tester ved siden av kaffekoppen.
Hun gir et ark til sin nabo:
-Hva synes du om den, Vibeke?
Vibeke farer gjennom en besvarelse:
-Hvordan gikk det med lese- og lytteforståelse?
-Det gikk bra. Synes du at jeg skal la henne ta prøve? Hun er jo til og med gravid, så det passer kanskje bra å ta prøven nå, før hun tar en lang pause.
Vibeke nikker enig og den unge jenta setter karakter på testen og tar den neste.
I dag er fristen for å melde elever opp til norskprøve på Rosenhoff. Hviterussiske Tatiana Balandina-Ness, den yngste i staben, har en hel gruppe som må ta Norskprøve 2, men før hun melder dem opp til den, vil hun vite hva kollegaer mener om ferdighetene til elevene hennes.
Etter uttaleøvelsene sjekker Tatiana om alle elevene forstår betydningen av alle ord. Én etter én ber hun dem om å forklare de nye ordene.
-Hva betyr rasisme?
Klasserommet er helt stille. Disse utenlandske kvinnene har sikkert hørt ordet før. Men hvordan skal de forklare det? Dette er kun tredje semester der de lærer norsk. De forstår ganske mye, men har fortsatt litt vanskeligheter med å forklare ting selv. Palestinske Bushra prøver seg:
-Når en liker et barn og ikke liker andre barn.
-Hvorfor ikke liker andre barn?
-Jeg vet ikke. På grunn av et barn er svart, kanskje …
-Ja, på grunn av utseendet, for eksempel.
Tydelig og sakte forklarer Tatiana hvor negativt rasisme er, og hva man må gjøre for å ikke bli rasist:
-Kirken lærer oss å være tolerante. Jeg er ortodoks. Nancy er katolsk. Maria er muslim. Men vi er venner likevel. Vi er tolerante mot hverandre.
Kvinnene nikker med et smil: Ja, vi er venner. På veggen bak dem henger et lerretskunstverk. ”Språk. Toleranse. Likeverd.” står det på det.
Tatiana Balandina var i sitt andre år med engelsk- og tyskstudier ved Det språklige universitetet i Hviterussland da hun fikk et tilbud om å dra til Norge for å lære seg norsk. Den norsk-hviterussiske folkehøgskolen i Minsk trengte en norsklærer, og Tatiana syntes det var spennende å prøve seg. Da var hun nitten år gammel.
Hun gikk på Agder Folkehøgskole sammen med norske studenter i et år. I løpet av det året klarte Tatiana å bestå alle mulige tester i norsk og forelske seg for livet. Men hun måtte tilbake til Hviterussland. I de neste tre årene der gikk hun på universitetet om dagen, underviste i norsk om kvelden og snakket med sin norske kjæreste i telefon om natten.
Sin hviterussiske bachelor i språk og pedagogikk bygget Tatiana videre på med en norsk master i litteratur. Kollegaene synes at hun har en fordel ved å ikke være norsk.
-Hun kan se språket utenfra, sånn som elevene våre gjør, mens vi nordmenn må lære oss det, sier Randi Skodvin Hannisdal (48), som deler kontor med Tatiana.
Etter en felles diskusjon i gruppen får alle elevene skriftlige oppgaver: Nå skal de svare på spørsmål om seremoniene selvstendig. Det blir helt stille i klassen. Alle er opptatte med arkene sine. Leppene beveger seg i lesing, men de avbryter ikke tausheten. Kun lyden av trikken i gaten gjør det.
Tatiana går fra elev til elev for å sjekke om alle forstår oppgavene, og for å hjelpe til.
-Hva sier vi i begravelse?
-Kon-do-ler-er.
-Ikke gratulerer, advarer Tatiana, og gruppen fniser.
-Dere, når dere kjøper et kort i butikken hvor det står Kondolerer, kan dere ikke gi det i bursdagsgave.
-Nei, svarer kvinnene og ler ved å forestille seg en slik situasjon.
Etter å ha sjekket den første oppgaven gir Tatiana ut den andre, og så tredje og fjerde. Siden hun selv er utdannet i et ganske strengt skolesystem, er hun vant til å jobbe mye og bruke hvert minutt i timen til læring. Elevene har ikke noe imot det. De synes at hennes intensive undervisning bare hjelper dem til å lære norsk fortere.
Gruppen leser om hvordan en tiårig gutt beskriver sin bestemor. Etterpå diskuterer de om guttens påstander stemmer for alle bestemødre. Ti par øyne ser oppmerksomt på læreren mens hun leser ulike påstander:
-Bestemødre greier å bøye seg ned, – Tatiana demonstrerer bøyning –
-… og å knyte lissene.
Hun ser på sine støvler med glidelås en stund og titter så på elevenes bein:
-Hvem har ordentlige sko? Her!
Tatiana kaster seg under Bintous pult, og derfra demonstrerer hun ivrig hennes hvite lisser i joggesko.
Etter teksten forteller kvinnene om sine bestemødre. Dette temaet liker de godt, og de koser seg med å dele barndomsminner.
Tatianas timing er perfekt: Timen er slutt akkurat idet alle er ferdige med fortellingene. Læreren er fornøyd. Gruppen har rukket å gjøre alt hun hadde planlagt. Elevene skynder seg for å hente barna og gå hjem. De har fri nå, men ikke læreren deres. Tatiana skal på kontoret: Hun må planlegge morgendagen og lage nye oppgaver til elevene.
Fakta
-Norskprøve 2. Gir mulighet til å ta grunnskoleutdanning eller komme inn på tilrettelagte arbeidsmarkedtiltak.
-Norskprøve 3. Erstattet den gamle språkprøven for voksne innvandrere. Den gir mulighet til å begynne på videregående eller arbeid.
-4. – 6. juni skal 5353 nye nordmenn ta Norskprøve 2 og 3. Aldri før har så mange innvandrere vært villige til å testes i norsk.
-I fjor tok 4031 personer denne prøven. I år har antallet økt med 32 %.
-Hver prøve består av en muntlig og en skriftlig del.
-Prøven er gratis første gang, men hvis man ikke består den, må man betale neste gang. Hele prøven koster 800 NOK.
