Helsetilsynet i Oslo og Akershus har i sin rapport til Statens helsetilsyn av 29.08.07 felt en knusende dom over ambulansetjenesten og ledelsen ved Ullevål sykehus. Det heter bla. i rapporten:
”Summen av disse uttalelser (fra ambulansepersonellet i Sofienbergparken) blir av Helsetilsynet i Oslo og Akershus vurdert som klart diskriminerende oppførsel og som kan forstås med rasistiske overtoner.”
Dette står i skarp kontrast til hva Ullevål sykehus hevdet rett etter at hendelsen hadde funnet sted. Sykehuset benektet rasismeanklagene og sa at de ” … (ikke) finner spor, tegn eller sjargong som tyder på at dette var rasistiske handlinger”. (Dagsavisen 9/8-07). Også en rekke andre leserinnlegg og i innlegg på ulike blogger (stort sett fra hvite nordmenn?) har hevdet at man ikke kan kalle handlingen i Sofienbergparken for rasistisk.
Hvorvidt en handling er rasistisk eller ikke er avhengig av en rekke forhold. Det kan synes som om Ullevål sykehus og andre lager seg en svært streng definisjon av rasisme, ved å sette opp en del kjennetegn for hva rasisme er. Når man så ikke finner disse kjennetegnene igjen i selve handlingen så frikjenner man handlingen for rasisme. Det hadde vært interessant om Ullevål sykehus hadde gitt oss innsikt i hvordan de definerer rasisme. Hvilke ”spor, tegn og sjargong” er det de leter etter?
Jeg har gjennom mitt arbeid i Norsk Folkehjelp jobbet med kurs og opplæring i flerkulturell forståelse og antirasistisk arbeid i over 10 år, blant annet i forhold til grupper av ansatte ved Ullevål sykehus.
Det er svært sjelden jeg støter på mennesker som sier at de er rasistiske eller at de ønsker å begå en rasistisk handling. Å erkjenne at en handling kan være rasistisk selv om den ikke var tenkt eller planlagt å være rasistisk, sitter langt inne hos de fleste av oss. ”Det var ikke ment rasistisk” – er en uttalelse vi ofte møter. Og dette kan naturligvis være helt riktig. Men selv om en handling ikke var ment å fungere rasistisk så kan konsekvensene av handlingen like fullt være det.
I Ali-saken fra Sofienbergparken er det viktigste ikke nødvendigvis hva ambulansepersonell og politi tenkte. Det er viktigere å se på hva slags effekter og konsekvenser handlingen hadde, først og fremst for Ali som pasient, dernest for hans nærmeste pårørende og venner og endelig for publikum som sto rundt og så på. Er det virkelig tilfeldig at Ali er en ung mann med afrikansk bakgrunn? Oppfører ambulansepersonell og politi seg annerledes mot etniske minoriteter enn mot majoriteten?
Når direktør Østergaard fra Ullevål ikke finner ”spor, tegn eller sjargong” som tyder på at dette var en rasistisk handling så kan det skyldes at han leter feil sted. Det er nemlig ikke tilstrekkelig å bare se på selve handlingen. I FNs definisjon av rasisme vektlegges både formål (hensikt) og virkning (konsekvens) av selve handlingen.
I Norge er det en bred fornektelse av at rasisme og diskriminering finner sted. Denne benektelsen finner vi også igjen innenfor andre diskrimineringsområder som diskriminering i forhold til kjønn, seksuell legning, funksjonshemming og alder. Det kan virke som om en del mener at for at en handling skal kunne forstås som rasistisk så må utøveren bevisst tenke at dette gjør jeg bare mot deg fordi du har svart hudfarge. Dette er en så snever definisjon av rasisme at så å si ingen handlinger faller innenfor definisjonen.
En rasistisk handling opphører ikke å være rasistisk selv om den som utfører handlingen tilbakeviser en rasistisk hensikt. Ullevål sykehus bør spørre seg: Hva var det ved våre handlinger som gjorde at pårørende og vitner oppfattet dette som rasistisk?
