- Å sette seg selv i bås - 15.11.2007
- De stjålne generasjonene - 18.10.2007
- Nasjonalstaten: homogenitetens budbringer - 06.10.2007
De kongolesiske gjenstandene som stilles ut i ”Mektige gjenstander” ble samlet inn av noen av de mange personene fra Norden som oppholdt seg i Kongo på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, i kong Leopolds tjeneste, eller som misjonærer. Utstillingen vises parallelt med ”Kongospor”, en vandrerutstilling som omhandler Nordens tette bånd til Kongo siden slutten av 1800-tallet og de første nordiske reisende til Kongo. – De to utstillingene er to sider av samme sak, forteller museumsguide og antropolog Tone Wang, men legger til med et lite smil i øynene at det har vært størst interesse for Kongosporutstillingen.
– Det er noe med historier om nordmannen som reiser ut i verden som fenger for mye av publikum, sier hun.
Fremmed hjemmekos
Det har blitt gjort anslag om at de første nordiske kongofarerne som presenteres i ”Kongospor” tok med hele 50 000-60 000 gjenstander fra Kongo til Norden. I anledning utstillingene har Historisk museum børstet støv av sitt eget rikholdige lager av gjenstander som de normalt ikke har plass til i montrene; hele én åttendedel av museets etnografiske samling kommer fra Kongo. Tidsånden tro, var ønsket til de nordiske etnografiske museenes om å kjøpe samlingene til hjemvendte kongofarerne motivert av å dokumentere menneskehetens ulike utviklingstrinn. Men hva var årsaken til at kongofarerne samlet dette enorme antallet trofeer og suvenirer? I følge utstillingsboka begynte objektsamlingen som et forsøk på å gjenopprette en følelse av orden i det de oppdagelsesreisende opplevde som truende omgivelser. Følelsen av ubehag ble forsterket av at alle kongofarerne i perioder opplevde skremmende sykdommer og utmattelser som de prøvde å lege med alkohol, narkotika og medisiner. For å skape det hjemmekoselig i palmehyttene på de fjerne breddegradene, tydde de reisende paradoksalt nok til kongolesiske gjenstander for å pynte opp. Plassert i egne hjem forsterket gjenstandene deres selvforståelse som eventyrere som hadde beseiret et ukjent terreng, og bidro således til å skape orden og identitet.
Populære fetisjer
De nordiske innvandrerne i Kongo benyttet seg av både veloppdragne og barbariske metoder for å erverve seg gjenstandene. I noen tilfeller var de et resultat av byttehandel, som da en kongoleser med høy status ønsket å bytte en harpe mot en pyjamas han ønsket seg – et tydelig eksempel på at hva som er mangelvarer og dermed statussymboler skiller seg i ulike kulturelle kontekster. Mange av gjenstandene ble også kjøpt som suvenirer, i en utvidelse og tilpasning av kongolesernes lange handelstradisjoner. I andre tilfeller ble gjenstandene ervervet med makt i god gammeldags vikingstil når nordboerne brøt seg inn i hus og satt fyr på dem. Særlig de såkalte fetisjene, som man kan se mange av på utstillingen, var populære å stjele under toktene. Fetisj var navnet europeere satt på religiøse trefigurer som ble brukt til å styrke og beskytte hus, familier eller hele landsbyer i Kongo. Ordet var en overføring av et begrep som portugisiske katolikker (som var misjonærer i Kongo) brukte om sine egne alterfigurer. Etter hvert har fetisj-ordet fått så negative konnotasjoner at man i kunst- og museumssammenheng har gått over til å kalle figurene for kraftladede gjenstander eller det kongolesiske ordet nkisi – som i en bokstavelig oversettelse betyr ”hellig medisin”. Figurene, som ofte forestiller vanskapte figurer med spikre gjennom deler av kroppen, ble svært kjent i Europa, og i fortolkningen anla europeere alle sine forestillinger om kongolesere som primitive og underutviklede. ”Meningsbærende gjenstander fra andre samfunn og andre tider kan nytes for sin prakt eller forskrekke i all sin grufullhet. Forstås kan de bare innenfor den sammenheng hvor de er produsert. Slik er det med mektige gjenstander”, har utstillerne formulert det, og fastslår videre at europeerne betraktet disse trefigurene som avguder som det nærmest var en ”bibelsk godgjørende handling å befri afrikanerne for.” De kraftladede gjenstandene fikk også hard medfart av nykristne kongolesere: under vekkelser samlet de inn gjenstandene og brant dem i store bål. Men fetisjene overlevde; europeiske misjonærene ble fortvilte da kongolesere ganske enkelt laget nye figurer etter slike raid.
Stereotypienes speil
– Gjenstandene i utstillingene symboliserer hva europeerne ville ta med hjem og syntes var stas, det var ikke nødvendigvis helt det samme som hva kongoleserne syntes var stas, sier Tone Wang. Utstillingen illustrerer hvordan gjenstander kan speile stereotypier og egenforståelse, og viser en fascinerende kontrast mellom kunsten kongolesere laget for å tilfredsstille europeere og kunsten de laget for sin egen del. Som man kan se i mye suvenirproduksjon, begynte kongoleserne etter europeernes ankomst å produsere kunst som tilfredsstilte de reisendes stereotypier. Da de for eksempel oppdaget at europeerne var villige til å betale mer for gjenstander som så gamle og tradisjonelle ut, utviklet de materialer og teknikker som gjorde det mulig å lage slike produkter.
– For sin egen del var kongolesere mer interessert i å lage kunst som ga uttrykk for deres kontakt med verden utenfra, forteller Wang. I utstillingen kan man for eksempel se trefigurer av tropehatter og svært pyntelig påkledde misjonærer og militærfolk. – Noen av europeerne ved de største stasjonene skiftet opptil seks ganger om dagen. Gjennom å overdrive klesskift markerte de avstand fra det de ikke var, forklarer Wang. Også en maske som trolig er produsert med tanke på europeere viser innflytelsen av kontakten utenfra: til tross for dens ”tradisjonelle” utseende, er frisyren til figuren inspirert av bobfrisyren som var moteriktig for europeiske kvinner på 30-tallet.
Forventningene om at afrikansk kunst skal oppfylle de europeiske forventningene er fortsatt til stede i dag. På en kunstutstilling på 70-tallet fikk en ugandisk kunstner pepper av norsk media fordi ”kunsten hans ikke var afrikansk nok.” Også i dag er de fleste afrikanske samtidskunstnere begrenset av forventningene til rike, vestlige kunstnere – som utgjør de fleste kundene – om å skape ”tradisjonell afrikansk kunst”. ”Skal de selge, må de tilfredsstille kundens fordommer”, konkluderer en av museumsplansjene med. Men generelt reiser utstillerne mange spørsmål som de forsøker å la være å besvare. Hvorfor snakker man for eksempel i det hele tatt om afrikansk kunst, i stedet for å rett og slett kalle det kunst?
——
Hvor: Historisk museum,
Frederiksgate 2, Oslo
27. april – 18.november 2007
Gratis omvisning kl 1300 tirsdag til søndag.
