- En jihad for den homofile kjærligheten - 06.03.2008
- Ansikter i fokus: Tim Whelan og Sheema Mukherjee - 04.10.2007
Tranglobal Underground ble danna i London på begynnelsen av 90-tallet. For mange er bandet kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Natacha Atlas. Helt fra starten har gruppa utfordra musikalske grenser med å blande techno med ethno, rap med house, og arabisk med europeisk musikk. Mer enn ei gruppe bestående av en fast kjerne, fremstår Transglobal Underground også som et musikalsk kollektiv på konstant leting etter nye medlemmer. Bandet er aktuelle med sitt syvende studioalbum, ”Moonshout”, og remixalbumet ”Impossible Re-Broadcasting”. Utrop møtte Tim Whelan, som har vært med siden starten. Han mener at musikken deres har forandret verden.
Er Transglobal Underground like mye et kulturelt eksperiment, som et musikalsk eksperiment?
– Da vi starta å lage musikk sammen på 90-tallet var den flerkulturelle kombinasjonen av mennesker kanskje uvanlig, så på den tida var vi kanskje det. Europeisk musikk og asiatisk musikk var helt atskilt fra hverandre. Mye har forandra seg siden da. Da var en DJ en DJ, techno var techno, og rap var rap. Grensene er mye mer flytende i dag. I tillegg lever vi i en global verden. CNN har mye av æren for det. Siden vi starta opp har det vært en eksplosjon i transglobal migrasjon. Mennesker beveger seg over grenser på en helt annen måte enn tidligere.
Noen definerer Transglobal Underground som world music, men det tar dere avstand fra?
– Ja, vi hører ikke til sjangeren world music i det hele tatt. For oss virker det merkelig å prøve å identifisere seg med den sjangeren.
Ingen av oss i Transglobal Underground har en tradisjonell folkemusikkbakgrunn. World music lages av artister som ønsker å videreføre tradisjonell musikk som ikke har blitt ordentlig lytta til. Mens vi på den andre sida lager musikk som ingen har hørt om enda. Det vi gjør er helt nytt. Vi henter inspirasjon fra den varierte musikalske bakgrunnen innad i gruppa, i tillegg til at vi lar oss inspirere av ny musikk. Jeg tror alle bandmedlemmene i Transglobal Underground har til felles at vi er opptatt av å utvide horisonten vår. Det vil alltid være nye land og nye kulturer å hente inspirasjon fra.
På den siste plata, ”Moonshout”, har dere jobba med folk fra både Portugal, Bulgaria, Senegal og Irak. Hvordan har samarbeidet på tvers av kulturer vært?
– Igjen så tror jeg at de folka som bidrar i Transglobal Underground er de folka som ikke har noe problem med å jobbe på tvers av kulturer. Det viktigste er å ha en engasjerende idé eller å ha noe på hjertet. Det er ideene som er utgangspunktet og ikke den kulturelle bakgrunnen. Alle som er med i Transglobal Underground har også andre prosjekter på gang. Musikken vi lager reflekterer også det vi holder på med ellers.
På det nye albumet bidrar blant annet Naufalle, en rapper fra Irak. Og på platecoveret er det bilde av en uteligger i rennesteinen. Har dere en politisk agenda med musikken deres?
– Faktisk så slo det meg først etter at vi hadde spilt inn plata! Ja, han er iraker og ja, han rapper på arabisk! Men det var ikke noe vi tenkte på da vi begynte å jobbe sammen. Det musikalske samarbeidet må komme naturlig. Du kan prøve for hardt og da kommer det ikke til å funke! Vi jobber med folk som på en eller annen måte bare har glidd inn i kollektivet. Noen av musikerne vi samarbeider med har vi blitt kjent med mens vi har turnert rundt i verden. For å komme tilbake til det politiske i musikken vår tror jeg det er mest tydelig i låttitlene på plata. Tittelen ”Border Control” er for meg et veldig tydelig politisk budskap. Vi lager låter om det som er viktig for oss, og om våre egne liv. Og noen ganger kan det som opptar oss kanskje oppfattes som politikk. Musikken vår har et budskap, men jeg mener allikevel at musikk aldri bør være politisk motivert.
Kan musikk forandre verden?
– Jeg tror faktisk at vi har forandra verden litt. Vi var del av en veldig viktig bevegelse i Storbritannia på 90-tallet, som bidro til å synliggjøre den asiatiske delen av samfunnet vårt. Det var ei folkegruppe som fremdeles ble veldig diskriminert. Og den asiatiske delen av befolkninga trengte inn i deler av samfunnet hvor man ble nødt til å ta dem på alvor. For eksempel gjennom musikk, kunst og fjernsyn. Så ja, musikk kan absolutt forandre verden.
