- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Historier som utfordrer vårt verdensbilde, historiene om overgrep og motstand kommer nemlig fram – ikke minst ved hjelp av regissører som Statistisk sentralbyrå ville betegne som “ikke-vestlige”. Festivalens kanskje viktigste film – Indigenes (på engelsk litt uheldig Days of Glory) – er et godt eksempel. Regissør Rachid Bouchareb er etterkommer av algeriske innvandrere i Frankrike og forteller i denne filmen hvordan soldater fra de franske koloniene i Nord-Afrika bidro til å frigjøre Frankrike fra tyskerne under annen verdenskrig.
I 1944 kom nesten halvparten av de franske soldatene fra koloniene. Mange var muslimer og dro frivillig i krig for å frigjøre Frakrike, fedrelandet sitt. “Vive la France”, roper de og “Vi skal frigjøre vårt fedreland”. Likevel blir de i Frankrike nedverdigende kalt “indigenes” – “innfødte” og ikke sett på som likeverdige borgere.
Arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike er en hittil ukjent historie som elevene i Frankrike ikke lærer om på skolen. (Innvandrernes bidrag til utviklingen av Norge er jo et emne som på samme måte ble ignorert i lang tid). Soldatene fra koloniene hadde faktisk ikke lov til å være tilstede under frigjøringsarrangementene i Paris. Derfor ser vi ikke ansiktene deres på bildene der troppene marsjerer under Arc de Triomphe.
Filmen kom ut i fjor høst og utløste mange debatter om rasisme og kolonialisme. Den fikk blant annet president Jacques Chirac til å snu og revurdere pensjonene til soldatene som overlevde. De ble nemlig redusert da Frankrikes kolonier ble uavhengige og kunne være opptil ti ganger lavere enn franske soldaters pensjon. Nå skal de få like mye. En annen film som både gir håp og har hatt stor innflytelse er Total Denial av den bulgarske regissøren Milena Kaneva.
Den viser at en liten minoritetsgruppe i Burma (Karen) kan vinne et søksmål mot et av verdens største oljekonserner.
Under byggingen av en felles gassrørledning gjennom Burma i 1992 hyrte oljekonsernene Total og Unocal inn den burmesiske hæren som ”sikkerhetsvakter”. Med massearrestasjonene av munkene friskt i minne blir vi ikke overrasket av militærets framgangsmåte (tvangsarbeid, tortur, drap, voldtekt). Men Karenfolket fant seg ikke i overgrepene og gikk til sak mot selskapene. Filmen følger en av de sentrale aktivistene Ka Hsaw Wa. Han var en av lederne av studentbevegelsen for demokrati i 1988, og blir ettersøkt av politiet både i Burma og Thailand.
Vi møter aksjonærer som gir fullstendig blaffen i hva selskapet holder på med i fjerne Burma, eller nekter å uttale seg. Oljeselskapene trodde de kunne gjøre som de ville i den burmesiske jungelen. Men til slutt måtte de innse at de også må respektere rettighetene til menneskene i fattige land.
Det nytter å yte motstand og spre historier om undertrykkelse. Regissøren brukte tida i Oslo til å kritisere norske myndigheter som investerer i Burma. Det norske pensjonsfondet investerer nemlig i Total: Er det greit at Norge tjener penger på at rørledningen ble bygget på bekostning av store lidelser for et stort antall mennesker?
Alle disse historiene kommer fram fordi ildsjeler engasjer seg og er villige i å ta på seg risiko. Jezza Neumann har heller ikke valgt seg det enkleste temaet for sin film China’s Stolen Children: Kjøp og salg av babyer og småbarn i Kina.
Hvert år mister rundt 70 000 barn og babyer foreldrene sine. Det fins private etterforskere som har spesialisert seg på å finne igjen barna. Mange barn blir kidnappet. På grunn av ettbarnspolitikken er det stor etterspørsel etter gutter. De fører slekten videre og gir familien økonomisk trygghet. Men barn blir også solgt av fattige bønder. Familier som har mer enn ett barn må betale bøter som tilsvarer flere årslønner.
Kinesiske myndighetene vil gjerne legge lokk på dette. Ett år før de skal være vert for OL vil de unngå “negativ publisitet”. Derfor prøvde den kinesiske ambassaden å hindre visningen av filmen på Channel 4 i England – men uten å lykkes.
Filmteamet måtte jobbe undercover for å beskytte kontaktene sine i Kina som ikke har lov til å uttale seg om dette til utlendinger. Neumanns lille håndplukkete kinesiske filmteam risikerte fengselstraff.
De avtalte å møtes på steder med flere utganger og byttet mobilens SIM-kort etter hvert anrop. Regissøren må fortsatt holde lav profil. Derfor finner vi ikke regissørens bilde på Film fra Sørs hjemmeside. Heller ikke Klassekampens fotograf fikk lov til å ta et bilde av ham.
Fordi Kina er et av de viktigste markedene nøler vestlige myndigheter med å kritisere kinesiske myndigheter. Neumann håper OL i Kina gir muligheter til å presse Kina. Overalt på kloden begår regjeringer og myndigheter overgrep mot sivilbefolkningen – uansett om statene oppfatter seg demokratiske eller ikke. Som vi har sett er heller ikke vestlige storselskaper så opptatt av det som enkelte gjerne betegner som “vestlige verdier”.
Film fra Sør gir dermed også gode eksempler på at kampen for menneskerettigheter forener mennesker fra hele verden – uansett hudfarge og religion.
