- Å sette seg selv i bås - 15.11.2007
- De stjålne generasjonene - 18.10.2007
- Nasjonalstaten: homogenitetens budbringer - 06.10.2007
100 000 barn kidnappet
Forestill deg at du kidnappes av myndighetene og plasseres hos fosterforeldre med en annen hudfarge enn deg selv. Kanskje forteller din nye familie deg også gjennom hele oppveksten din at du har samme hudfarge som dem – du er hvit sier de, til tross for at speilet viser at du er mørkhudet. Dette er ikke en scene hentet fra en Kafkaroman, men skjebnen til minst 100 000 australske aboriginbarn som ble fjernet med tvang fra sine foreldre av australske myndigheter og kirkesamfunn mellom 1910 og 1970. Barna ble plassert i institusjoner, religiøse grupper eller hos hvite fosterforeldre, og mange av dem ble feilaktig fortalt at foreldrene deres hadde avvist dem, ikke ønsket dem eller var døde.
Barna som ble utsatt for kidnappingen har blitt kalt ”The stolen generation”, eller mer presist ”The stolen generations” – altså i flertall. Den viktige rapporten ”Bringing them Home”, som den australske kommisjonen for menneskerettigheter og like muligheter (Human Rights and Equal Opportunity Commission) utga i 1997, fastslo at mellom ti og tretti prosent av alle aboriginbarn ble tvangsfjernet fra familiene sine i løpet av de seks tiårene. På institusjonene var boforholdene tøffe og fysisk avstraffelse var utbredt. Mange av barna arbeidet uten lønn, utdanningen begrenset seg til å kvalifisere til lavstatusyrker som for eksempel hushjelp og kveghold. Omfanget av seksuelt misbruk var svært høyt; 17 % av jentene og 8 % av guttene som ble intervjuet i forbindelse med rapporten fortalte at de hadde opplevd seksuelt misbruk i institusjonene eller i fosterfamiliene de var plassert i.
Tillatt under australsk lov
Tvangsfjerningen var rettslig forankret i australsk lov; gjennom flere parlamentsbeslutninger (red.anm. ”State Acts of Parliament”) ble foreldrenes rettigheter ovenfor egne barn benektet, og alle urbefolkningsbarn kom offisielt under statens formynderskap. Men i følge den internasjonale folkemordskonvensjonen, som Australia undertegnet i 1949, var tvangsforflyttingen en form for folkemord. Inkludert i konvensjonens definisjon av folkemord er ”å forflytte barn fra én gruppe til en annen med tvang” med den hensikt om å ødelegge gruppa (uavhengig av i hvilken grad målet oppnås eller ikke). I tillegg er det i følge internasjonal lovgivning fra 1950 rasediskriminerende å ha separate lover som gjelder kun urbefolkningsbarn. ”Bringing them Home”- rapporten fastslo dessuten at selv før de internasjonale menneskerettighetene ble utviklet, brøt tvangsforflytningen prinsipper hentet fra allmenn lov om at barn ikke skal fjernes fra foreldrene, og at foreldre er barns lovlige formyndere dersom ikke en rettssal finner det bevist at forflytning er til barnets beste.
De tvangsflyttede barna har lidd store langsiktige emosjonelle og sosiale skader. Dårlig selvbilde og selvtillit, depresjon, selvmord, kriminalitet, vold, alkohol- og stoffmisbruk og manglede evne til å stole på andre har vært utbredt blant aboriginene som ble rammet.
”Halvkastebarn”
Det var særlig såkalte ”halvkastebarn” som ble fjernet fra sitt lokale aboriginsamfunn. Det var barn med både aborigin- og hvite foreldre som ble kalt halvkastebarn. Det offisielle argumentet for praksisen var å beskytte barnas interesser. Det ideologiske målet med tvangsfjerningene var for det første å assimilere barna inn i det hvite storsamfunnets kultur, og for det andre å ”avle vekk” aboriginblod fra halvkastebarna ved å kun gjøre det mulig for dem å ha barn med hvite mennesker.
I følge eugenikk (”rasehygiene” red.anm.), som denne antakelsen var basert på, ville genetiske trekk fra ”overlegne raser” dominere over trekkene arvet fra ”underlegne raser.” I den australske delstaten Northern Territories ga antropologen og ”Chief Protector of Aboriginals” Baldwin Spencer i 1911 sin anbefaling om å fjerne barna med ”blandet bakgrunn” fra aboriginsamfunnene fordi han mente at disse var intellektuelt overlegne ”fullblodsaboriginer”. De hvite myndighetene i Nothern Territories fokuserte på å forflytte ”blandingsbarna” fordi de antok at det hvite blodet gjorde dem til naturlige ledere og at de dermed ville være ”farlige” dersom de forble i aboriginsamfunn.
Første sak vunnet
I høst ble den første kompenasjonssaken i australsk rett vunnet. Saken er et landemerke i kampen for kompensasjon. Etter en lang rettslig kamp siden 1998 mottok Bruce Trevorrow 1. august i år 525 000 australske dollar i erstatning for skadene, tapene og fangenskapet han opplevde etter å ha blitt fjernet fra familien sin for førti år siden.
Trevorrow hadde gått til sak mot myndighetene i delstaten South Australia, med argumenter om at hans alkoholisme, depresjon og manglende evne til å beholde en jobb kom av hans bakgrunn som stjålet barn. Han konstaterte også at han hadde mistet sin kulturelle identitet.
Trevorrow kunne vise til den skarpe kontrasten mellom seg selv og sine tre aboriginsøsken, som ikke hadde blitt tvangsforflyttet, og som hadde hatt gode liv.
Da Trevorrow 13 måneder gammel ble lagt inn på sykehuset for magesmerter, registrerte sykehuset usannferdig at Trevorrow var foreldreløs, underernært og forsømt. Innen en måned hadde han fått hvite fosterforeldre som hadde svart på en avisannonse. Bruce’ egentlige mor, som ikke kunne skrive eller hadde bil, forsøkte å følge sønnens framgang gjennom det lokale ”Aboriginal Protection Board.” Svaret hun fikk i et brev fra det lokale styret – lenge etter at sønnen var sendt til fosterforeldre – var at det gikk stadig framover med ham, men at han trengte å bli i sykehuset for mer behandling. Trevorrow ble ikke gjenforent med moren før han var ti år, for en kort periode på 14 måneder, før han tilbrakte ungdomstiden inn og ut av institusjoner.
Det banebrytende med dommen i Trevorrows sak er at det er første gang en australsk rett har fastslått at å fjerne et barn fra sin familie under de omstendighetene han opplevde som et stjålent barn innebærer urettmessig fengsling, og er et brudd på statens plikt til beskyttelse. Tidligere personer fra de stjålne generasjonene som har gått til sak har fått oppreisning på grunnlag av konkrete ugjerninger påført etter tvangsfjerningen – deriblant for dokumentert misbruk, men altså ikke for fjerningen som sådan.
Det er forventet at saken setter presedens for andre erstatningssaker. Men samtidig er en viktig grunn til at Trevorrow fikk gjennomslag, at saken hans kan dokumenteres skriftlig gjennom brevene mellom hans biologiske mor og The Aboriginal Control Board, der bedrag tydelig kunne spores. I mange andre tilfeller har slikt materiale vært ikke-eksisterende eller blitt ødelagt.
Skamplett for den australske regjeringen
Saken til de stjålne generasjonene kom i 2000 opp for FNs menneskerettighetskonvensjon i Geneve, som kritiserte sterkt Howardregjeringen for hvordan saken ble håndtert.
Bringing them Home-rapporten var en stor skamplett for Howardregjeringen, fordi den anbefalte at australske myndigheter burde komme med en formell unnskyldning overfor de berørte familiene. Unnskyldningen kom ikke, for å forsøke å unngå et enormt antall rettstvister. Statsministeren sa at den nåværende generasjonen kunne ikke unnskylde for tidligere handlinger og lover, en uttalelse som medførte massive protester. Regjeringen strakk seg derfor i 1999 til en uttalelse om en ”deep and sincere regret” (”dyp og oppriktig anger”, red. anm.) over fjerningen av aboriginbarna.
Men det har vært lite og treg handling fra myndighetenes side. En av de sentrale anbefalingene menneskerettighetskommisjonen gjorde overfor australske myndigheter i Bringing them Home-rapporten var at kompensasjoner burde ytes. Blant annet ble det anbefalt at et nasjonalt kompensasjonsfond skulle opprettes, slik at enkeltpersoner fra de stjålne generasjonene ikke måtte gå til sak for å få oppreisning. Så langt er det kun delstaten Tasmania som har opprettet et slikt fond. Ti år etter rapporten kom ut sa kommisjonæren for sosial rettferdighet for aboriginene, Tom Calma, at saken til Trevorrow tyder på at holdninger til reparasjon er i ferd med å endre seg. Men samtidig repeterte han rapportens anbefalinger, da han oppfordret til opprettelsen av en nasjonal kompensasjonsplan.
– Australske myndigheter får glimrende råd i rapporten, men vi venter fortsatt på en rettferdig og tilgjengelig kompensasjonsplan, i tillegg til den uvurderlige og lenge etterlengtede nasjonale unnskyldningen fra det australske parlamentet, uttalte han i etterkant av Trevorrows seier.
Den australske urbefolkningen ble først tatt med i den offisielle folketellingen i 1968 – før dette ble de ansett som del av flora og fauna.
Hovedkilder:
Adelaide Law Review 25
Bringing them Home – Community Guide
BBC
Human Rights and Equal Opportunities Commission: http://www.hreoc.gov.au
Parliament of Australia: Parliamentary Library http://www.aph.gov.au/library/
The Free Library: http://www.thefreelibrary.com/
Wikipedia
