Nytt bokollektiv for minoritetskvinner

Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem
Latest posts by Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (see all)

Å arbeide for likestilling mellom kjønnene er derfor en forutsetning for å kunne bekjempe kjønnsbasert vold. Samtidig er bekjempelsen av kjønnsbasert vold en forutsetning for å oppnå likestilling mellom kjønnene.
All bruk av vold strider mot norsk lov og krenker grunnleggende menneskerettigheter. Det at volden finner sted i private hjem – det at den utøves av en partner eller nærmeste familie – gjør ikke volden til et privat anliggende. Også denne volden utgjør kriminelle handlinger som skal straffes på lik linje med et hvert annet voldelig overgrep.
Staten har et ansvar for å beskytte alle sine innbyggere mot alle typer vold, uavhengig av kjønn og alder. Alle skal kunne føle seg trygge – også i sine egne hjem. Som politikere har vi et stort ansvar for å legge til rette for at kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner blir møtt med den respekt og omsorg de har krav på.

Viktigheten av bokollektivet for minoritetskvinner
Jeg er svært glad for at Bokollektivet nå blir offisielt åpnet. Det er stor bruk for dette tilbudet. Stadig flere kvinner med minoritetsbakgrunn søker tilflukt på krisesentrene landet over. I 2006 var hele 56 prosent av alle krisesenterbeboerne av annen opprinnelse enn norsk.
Noen av dem som kommer til krisesentrene er utsatt for tvangsekteskap eller trusler om tvangsgifte. Andre blir utsatt for andre former for mishandling og overgrep fra partner eller familie. Tallene for 2006 viser også at i nærmere en tredjedel av kvinnene med minoritetsbakgrunn som søkte tilflukt på et krisesenter ble mishandlet av en mann av norsk opprinnelse.
Jeg er svært glad for at denne gruppen kvinner nå får et styrket tilbud gjennom det nye bokollektivet ved Oslo krisesenter. Bokollektivet skal særlig ta imot og gi et tilbud til minoritetskvinner som er på flukt fra familien på grunn av tvang, trusler eller vold – herunder tvangsekteskap – enten før eller etter inngått ekteskap. Som krisesentrene vil bokollektivet være et viktig supplement til det offentlige hjelpeapparatet.
Vi vet at minoritetskvinner kan ha større behov for oppfølging ut over det omfang og tidsrom som krisesentrene ordinært tilbyr. De kvinnene som kommer til Norge gjennom ekteskap og familiegjenforening mangler ofte sosiale nettverk. De kan ha liten kunnskap om landets lover og egne rettigheter. Mange mangler den kompetansen som er nødvendig for å mestre en tilværelse i det norske samfunnet. Kvinner som flykter fra et tvangsekteskap er ofte svært unge, og uforberedte på å klare seg alene.
Et viktig grunnlag for likestilling mellom kjønnene er økonomisk uavhengighet for kvinner. Mange av dem som søker tilflukt på krisesentrene har ikke egen inntekt. Dette vil også gjelde dem som er bokollektivets brukergruppe. En viktig oppgave for bokollektivet vil være å hjelpe kvinnene til å kunne bli økonomisk uavhengige. Enten gjennom arbeid, eller gjennom skolegang med tanke på fremtidig arbeid.
Bokollektivet skal gi kvinnene et nytt liv gjennom å hjelpe dem å bli selvhjulpne. Det skal hjelpe dem til å ta kontrollen over egne liv.
Bokollektivet er offentlig finansiert, og det tror jeg er veldig viktig. Finansieringsordningen for bokollektivet er det samme som for krisesentrene. Oslo kommune bidrar med 20 prosent av etablerings- og driftskostnadene og staten bidrar med 80 prosent. Dette skal kunne gi bokollektivet en god og forutsigbar økonomi.
Jeg vil rette en stor takk til Oslo Krisesenter og til Oslo kommune for å ha bidratt til å få dette bokollektivet på plass. Her er det mange gode krefter som har trukket sammen for å etablere et viktig tilbud.

Ny handlingsplan mot tvangsekteskap
En av hovedmålgruppene for bokollektivet er kvinner som utsettes for tvangsekteskap. Norske myndigheter har gjennom flere år arbeidet for å bekjempe tvangsekteskap.
I juni i år presenterte vi 40 nye tiltak mot tvangsekteskap i en ny handlingsplan som skal gjelde for fire nye år – fra 2008 til 2011. 70 millioner friske kroner er bevilget til arbeidet mot tvangsekteskap i 2008. Dette er den største satsingen noensinne. Bekjempelsen av tvangsekteskap krever en bred tilnærming. Det finnes ingen enkle løsninger. Men det finnes løsninger som tar oss noen skritt videre. Vi kan ikke gi opp selv om det tar tid å endre holdninger og handlingsmønstre.
En hovedmålsetting med den nye planen er å styrke den offentlige forankringen av arbeidet. Samtidig er vi avhengige av et godt samarbeid med og en fortsatt sterk innsats fra frivillige organisasjoner. Jeg har lyst til å nevne noen viktige tiltak:
Å etablere flere botilbud til unge kvinner og menn som trues med eller utsettes for tvangsekteskap er et viktig tiltak i handlingsplanen. Her kan bokollektivet for minoritetskvinner ved Oslo krisesenter være en mulig modell.
Vi skal også ansette det vi har kalt ”integreringsattachéer” ved utvalgte utenriksstasjoner. Gjennom intergreringsattachéene vil vi styrke arbeidet mot tvagsekteskap ved utenriksstasjoner som ligger i områder med betydelig innvandring til Norge og hvor tvangsekteskap forekommer.

Skolen er sentral med tanke på å nå ut til ungdom som står i fare for å bli utsatt for tvangsekteskap. Vi skal etablere en ordning med minoritetsrådgivere ved videregående skoler med mange elever med minoritetsbakgrunn. Gjennom informasjon og støtte skal minoritetsrådgiverne bidra til at ungdom står bedre rustet til å stå imot press fra familien og til å ta egne valg.
Vår viktigste og kanskje vanskeligste oppgave er å forebygge. Informasjon og holdningsskapende arbeid er viktige elementer i den forebyggende strategien.
Ved siden av å styrke ungdommen i å ta egne valg, må vi også finne måter å endre holdningene til foreldregenerasjonen. Ingen kulturelle tradisjoner eller religiøse oppfatninger kan unnskylde vold. Her skal vi gå bredt ut og arbeide blant annet gjennom familievernkontor, foreldreveiledningsprogram og trossamfunn.
I den nye handlingsplanen mot tvangsekteskap refereres det til en jente på 21 år som ble tvangsgiftet bort til en mann da hun var 18. ”Vi hadde aldri snakket sammen”, sier hun. ”Vær så snill, kan noen hjelpe meg?!”
Som politikere og hjelpere er vi forpliktet til å høre og reagere på hennes rop om hjelp. Vi skal hjelpe kvinner som utsettes for tvangsekteskap, vold og mishandling til å komme seg ut av den kritiske situasjonen og til å ta kontroll over egne liv. Bokollektivet ved Oslo krisesenter er et viktig bidrag i så måte.
Åpningen av bokollektivet var en spesiell dag for Oslo krisesenter, bokollektivet og deres brukere. Bokollektivet har nyoppussede flotte lokaler, flere nye dedikerte og engasjerte medarbeidere og en forutsigbar økonomi. Alt ligger til rette for å kunne gi et godt og kompetent tilbud om hjelp og støtte til minoritetskvinner som er utsatt for tvangsekteskap, mishandling og vold.

(Statsrådens tale ved åpning av kollektivet 08.10.2007, lett redigert)