Det viste seg under Clemet at norske skoler kun presterte middelmådig, og lavere enn de fleste land det var naturlig å sammenligne seg med. En femtedel av de som gikk ut av skolen kunne ikke lese og skrive skikkelig.
Norske skoler skårte høyt på trivsel, middels på resultater og på bunnen når det gjaldt lydnivå. Den norske skolen er kun overgått av den greske skolen i bråk og disiplinproblemer. 40 prosent av de norske elevene sa at de ble plaget av bråk og uro i de fleste timene. Én av fire sa at klassen ikke hørte etter hva læreren sa, og 56,9 prosent oppga at bråk og uro førte til at det gikk mer enn fem minutter av timen uten at noe ble gjort.
Professor Peder Haug har sett at i gjennomsnitt går halvparten av skoletimene med til ting som spising, rydding, dobesøk, blyantspissing, venting på utstyr og lærer og håndtering av forskjellige forhold mellom elevene og mellom lærer og elev. Når alle disse ikke-faglige gjøremålene legges sammen, utgjør de til sammen fra 30 prosent til opptil 70 prosent av en skoletime.
Alfred Oftedal Telhaug, ved universitetet i Trondheim mener at den norske skolen er slapp. Viljen, innsatsen og utholdenheten er svak. Det den er flink til er å skape trivsel og gode demokratiske borgere.
Kunnskapsløftet – et løft for hvem?
Reformen ”Kunnskapsløftet” ble igangsatt for å fokusere mer på kunnskap og mindre på trivsel. Lærerne skulle læres opp, og det kom nye mål. Alle barn skulle lære å lese, utvikle muntlige ferdigheter, skrive, regne og bruke digitale hjelpemidler. ”Læringsplakaten” ble utformet som en samfunnskontrakt med elleve forpliktende punkter.
Men hva skjedde med barn med minoritetsbakgrunn oppi alt dette? De er ikke nevnt her til tross for at OECD viste at gapet mellom majoritet og minoritetsbarna var urovekkende. Erfaringer tyder på at det er de svakeste elevene som lider mest i klasserom med mye bråk og disiplinproblemer.
Realiteten er at minoritetsbarna faller fra på videregående skole. Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at 40 % av alle elevene med minoritetsbakgrunn sluttet før de fullførte videregående skole. De fleste lærere enes om at det skyldes dårlig språkforståelse og kanskje feil valg av fag. Barna har ikke gode veiledere i sine foreldre, slik at de ofte velger studieretning på måfå.
Den kjente psykologen Sunil Loona ved HiO, som blant annet har spesialisert seg i språkutvikling og pedagogikk, bemerket at ”mens etnisk norske elever får et kunnskapsløft, får innvandrerbarn lære norsk”. Han hadde åpenbart observert at mens etnisk norske elever får hel reform, får minoritetsspråklige elever kun en egen strategiplan: Likeverdig opplæring i praksis. Den går generelt ut på at minoritetselever skal lære norsk og om det norske samfunnet. Bra er det, men det står lite om å utvikle deres lærelyst, utholdenhet, identitetsutvikling, kritisk tenkning og alt annet som er viktig for de etnisk norske elevene.
Foreldrenes innsats er viktig
Soria Moria-erklæringen har fokusert på leksehjelp som en løsning, fordi de ser at mange foreldre ikke kan støtte barna hjemme. Men hvis leksehjelpen foregår utenfor hjemmet, vil kanskje foreldrene heller ta avstand istedenfor å involvere seg mer?
En gjennomgang av forskning av pedagogen og skoleforskeren Charles Desforges viser at skoleresultater avhenger av hva foreldre gjør med barna hjemme. Det er altså ikke det foreldrene gjør på foreldremøter eller på skolen som teller. Thomas Nordahl fra Høyskolen i Hedmark fant ut at barnas skoleresultater avhenger av klasseforeldremiljøet. Hvis foreldrene kjente hverandre i en klasse, ville barna fungere bedre sosialt og skolemessig. Han er også skeptisk til økende institusjonaliseringen av barnas fritid. Dette bekrefter også Asbjørn Birkemo fra Universitetet i Oslo, som mener at foreldrenes påvirkning var viktigere enn det lærerne gjorde i timen.
Undertegnende har jobbet i fem år med et prosjekt for Foreldreutvalget for Grunnskolen for å bedre samarbeidet mellom minoritetsspråklige foreldre og skolen. Underveis har vi måttet forandre fokus fra å tenke at foreldrene ikke ønsker å involvere seg i skolen til å gi lærere opplæring i hvordan de skal samarbeide bedre med foreldrene. Vi så tydelig at foreldrene var engasjerte. Problemet var at skolen ikke egentlig ønsket samarbeid. De ønsket for det meste høyt oppmøte på foreldremøter. Dette blir bekreftet av Thomas Nordahls forskning. Mange lærere er redde for foreldrene, og kvier seg for å ta kontakt. Samtidig stakkarsliggjør en del lærere minoritetsspråklige foreldre, og tar dem ikke på alvor. Hvis læreren ikke viser respekt for foreldrene, hvordan kan de forvente at barna skal vise respekt for læreren?
En god lærer ser barn og foreldre
Mange ting tyder på at foreldrene kan ha en viktig rolle i forbindelse med bedring av skoleresultatene og forbedring av skolemiljøet. En barriere for dette er nok lærernes holdninger til foreldrene og kunnskaper i å samarbeide. Hvis lærerne hadde fått opplæring i hvor viktig foreldre er for barns som støttespillere og rollemodeller, ville de ikke ha behandlet foreldre slik. Foreldrene er en enorm ressurs for skolen, fordi de vil det beste for sine barn og ønsker å gå langt for å oppnå det. Foreldrene vet hvordan deres barn lærer best, og kan bidra med mye i tilpasset opplæring. Jeg hørte om et eksempel i en klasse som hadde benyttet seg av foreldre som assistenter i klassen. Klassen ble mye roligere.
Etter hvert har jeg blitt flinkere til å skille gode lærere fra hverandre. Det er ikke nok å være flink i sitt fag, lærerne må også ha et engasjement for barna og foreldrene. Hvis lærerne virkelig vil at barna skal lykkes, vil de også jobbe hardere for å få det til. Tar de foreldrene på alvor og benytter seg av denne ressursen, tror jeg den norske skolen vil bli mye bedre.
