Turbo-Tanvir

Jeg møter Tanvir i studioet hans på Rosenhoff. Her driver han med film, noe han har holdt på med i 15 år. I tillegg jobber han fulltid i aktivitetshuset på Vestli. Og så driver han med hypnoseterapi. Og lifecoaching. Og leser omtrent alt han kommer over.

– Jeg er vel her kanskje tre ganger i uka, eller når jeg har tid, da.
Tanvir svinser rundt i lokalet for å hente te mens han snakker.

– Kommunejobben tar jo mye tid; ja, jeg er vel en arbeidsnarkoman kan du si.

Tanvirs lidenskap er å hjelpe ungdom, og også filmene han lager dreier seg om forebyggende arbeid, med temaer som tvangsekteskap og omskjæring. De lages ofte på oppdrag fra departementene.

– Det som er kult er at jeg har et eget konsept på det å lage film som ingen andre norske regissører har kunnskap om. Jeg knytter psykologi og masse andre ting inn i å lage film. Samtidig kjenner jeg jo til miljøene veldig godt, kulturen. Og nå jobber jeg med barn og ungdom, så jeg kan lage film om mobbing og trakassering.

– Jeg elsker psykologi og filosofi og jeg har alltid vært interessert i menneskedyret, som jeg kaller det. Hvordan mennesker reagerer på ting og tang. Det som er forskjellen på fagfolk og meg, er at jeg tillater meg å bruke alle disse tingene, mens fagfolk ofte låser seg fast i en metode. En metode virker ikke alltid på ungdom nummer to selv om den virket kjempebra på ungdom nummer én. Vi er individuelle. Når jeg møter en ungdom så må jeg kunne se det unike med den ungdommen og kunne gi personen den behandlingen eller den mottakelsen den trenger. Man må tørre å ta sjanser, man må tørre å være seg selv.

Tanvir tar en pause og ser spørrende på meg.

– Jeg snakker veldig rart nå. Men det er sånn jeg jobber.

Så ler han.

– Jeg tror jeg skal øve meg på å bli mer formell.
– Det synes jeg ikke du trenger.
– Ha ha. Nei.

Tanvir jobber hele tiden med å utvikle nye metoder for å hjelpe ungdommene på best mulig måte.

– Jeg spør og prater med ungdommene; hører hva de mener om hvordan de vil bli mottatt med problemer. Så skjønner jeg hvilken metode som vil virke på en annen ungdom. Så jeg bruker ungdommer for ungdommer.

Han tenker seg om.
– Du vet, det er litt som…vet du hva den beste motgiften mot et kobrabitt er?
– Nei…
– Giften fra en kobraslange!

Tanvir lyser opp i et stort smil.
– Ungdommen sitter på løsningene til problemene til ungdom. De sitter ofte på løsningene til andres problemer. Man trenger ikke å koble de opp mot hverandre. Det er der voksne ofte gjør feil; å sette ungdommer med samme problemer sammen i en gruppe. Da skaper man en gjeng med verstinger.

Lidenskap for ungdom
Hvordan får du kontakt med dem?

– Jeg er kjempeheldig. Jeg har fått et veldig godt rykte blant ungdommen som går på at de vet at de kan få hjelp av meg.

De siste ti årene har ikke Tanvir oppsøkt ungdommer med problemer. De har kommet til han.

– Jeg er heldig som har fått den tilliten blant dem. Det kan være ungdom jeg aldri har sett før som kommer og sier at de har hørt at de kan snakke med meg. Den største motivasjonen er at de selv har kommet – det gjør det lettere å hjelpe.

Tanvir har ikke mye fritid. Den har han viet til ungdomsarbeid.

– Hele fritida mi går med på det. Men det er en lidenskap da. Det er mange foreldre som ringer meg og spør hvor jeg får energien min fra. De har kanskje en sønn eller datter som har fortalt om noe de har fått hjelp med.

Han smiler igjen.
– Men jeg tror jeg får energien min fra dem. Hvis jeg klarer å bety noe for dem, å hjelpe dem, så gir det meg noe. Hvis det hadde fantes et ord; det finnes jo ord for alle manier. Jeg tror jeg har hjelpemani.
Har du alltid vært sånn?
Ja, jeg har vært sånn alltid. Jeg har opplevd rasisme og forskjellsbehandling, og jeg har vært veldig imot urettferdighet helt siden jeg var liten. Men jeg har lært meg til å bruke alt av det negative som fordel. Det gjenspeiler også Vestli aktivitetshus der jeg jobber. Ungdommer kommer til meg med komplekser, og jeg sier at det der skal vi snu om til å bli din styrke. Det har jeg lært meg gjennom å overleve i Norge de første årene som innvandrer.

Tanvir kom til Norge fra Pakistan som seksåring. Det er over tretti år siden. Fire brødre, en søster og foreldrene var den første innvandrerfamilien i den relativt nye drabantbyen på Vestli. De var også de eneste innvandrerne i området de første 12-13 årene. De var outsiderne som ga de andre noen å peke på.

– Vi var vant med den pakistanske kulturen, når man først kommer i konflikt med noen, så pågår konflikten i generasjoner. Men faren vår fortalte oss at nordmenn var annerledes. Man kan få noen slag og gi noen slag, be om unnskyldning og så var man venner neste dag. Og så enkelt var det. Så da torde vi å ta igjen.

– Hvordan opplevde du rasisme?

– Det som jeg har lært mest av er å lese kroppsspråk. Det lærte jeg da jeg kom inn i arbeidslivet. Da skjønte jeg hva rasisme var. Jeg hadde bodd her i nesten tjue år, nesten uten å kunne betydningen av ordet rasisme. Det var noe jeg forbandt med nynazisme, som jeg hadde sett på TV.
Men den rasismen jeg opplevde i arbeidslivet var så feig, og på et mye høyere plan enn jeg trodde.
Tanvir opplevde at ideene hans kun fikk gjennomslag hvis de kom fra andre. Dette skjedde så ofte at han skjønte det ikke kunne være tilfeldig.

– Rasisme er så enkelt å si. Men det er misunnelse. De ønsker å gjøre deg ubetydelig, men samtidig vil de bruke ideene dine.
Rasisme til tross; Tanvir har lært seg å bruke negative opplevelser til personlig vekst, og knytter også dette opp mot psykologi.

– Jeg har klart å snu det om til noe positivt, jeg har skjønt at jeg trenger ikke å være i fokus. Jeg har ikke sagt noe, men gjort noe. Jeg har blitt et bedre menneske av det, og lært meg å finne gleden i det jeg driver med uten å tenke på anerkjennelse. Jeg er nå ti ganger tryggere på meg selv enn de menneskene som prøver å stagnere meg er. Du vet, …

Tanvir tar en pause for å trekke pusten.

– Når man prøver å holde en person tilbake, eller er sint, så dreper man 16 aktive hjerneceller per sekund. Se for deg lyspærer som slukker.

Han peker på usynlige små lyspærer over oss.

– De slukker for hvert sekund du er irritert. Hat og misunnelse gjør deg som person litt mindre. Det slår aldri feil. Det å stoppe folk i utvikling er det verste du kan gjøre mot deg selv.

Glad i Norge
Tanvir er glad han vokste opp i Norge, med mange norske venner. Det har gjort at han er blitt inkludert og integrert, mener han.

– Jeg sier til all innvandrerungdom at jeg synes de bør gjøre det til et mål å ha minst én norsk venn.
Det er mye å lære av norske oppvekstforhold, blant annet at man har respekt for privatlivet til barna sine. Det eksisterer ikke i mange innvandrermiljøer.

Det å være den eneste muslimen blant norske venner har gjort at Tanvir har reflektert mye over problemer som har oppstått. Det at han ikke kunne spise svinekjøtt på klassefest fikk han til å tenke på hvordan man takler slike situasjoner. Det er han glad for.

– I dagens samfunn vokser mange innvandrerbarn opp med mange likesinnede. De vokser på mange måter opp nesten som om de var i sitt hjemland. Da merker du tendensen til at det kan bli “vi mot dem”. De føler seg undertrykte, og da er det også signalet de sender ut. Så kan det stå en ungdomsgjeng med innvandrere og skule på en nordmann som går forbi, og han vil føle seg truet. Det blir som to motsatte magneter.

Tanvir demonstrerer magnetene i luften.

– Det skaper fremmedfrykt.

Hvordan blir man kvitt fremmedfrykten?

– Det er veldig enkelt. Nordmennene må åpne for dialog, det er jo slik at det oftest er majoritetens ansvar å invitere. Og folk blir respektert hvis de ønsker å bli det. Innvandrerungdom kommer ofte til meg med fordommer om nordmenn.

De mener at de ikke blir respektert. Hvis jeg spør om de personlig har opplevd å ikke bli respektert, svarer de ofte at noen de kjenner har opplevd det. Det blir som å arve hat.

Hva er den største utfordringen for minoritetsungdom?

– De største utfordringene er det å tilpasse seg samfunnet. De må lære seg å balansere den kulturen de er etterkommere av og den kulturen de lever i nå. Da klarer vi ikke å unngå å komme inn på religion.

De fleste er jo muslimer, og de har lært hver sin kultur på hvordan Islam er. Og det er der man bør sette inn støtet. Jeg synes man bør pålegge mullahene å lære seg arabisk, slik at barna forstår hva de leser i koranen. Jeg tror det er den beste måten å begynne på når det gjelder inkludering.

– Jeg tenker at jeg lever bare én gang. Jeg kan ikke tenke på at foreldre til barna kan komme til meg å påstå at jeg driver vranglære. Jeg står for det jeg gjør. Jeg er kjempestolt av å være muslim, og jeg synes det er viktig at unge lærer Islam på riktig måte. De skal ikke gå rundt og hele tiden føle skam. Det blir ikke noe sunt liv.

Årets innvandrer
Selv om Tanvir ikke bryr seg mye om oppmerksomhet fra media, eller å være i fokus på grunn av arbeidet han gjør for unge, var det likevel stort å motta prisen som årets innvandrer.

– Jeg tenkte ja, ja. Det er sikkert noen politikere som vil vise at de har gjort en god jobb. Jeg spurte om jeg bare kunne få prisen uten at det skulle bli en mediegreie.

Han smiler beskjedent.

– Men det var skikkelig rørende. Den mottakelsen jeg fikk av Karita og de andre. Jeg overrasket meg selv med hvor rørt jeg ble. Det var gøy.

Dagen etter intervjuet ringer telefonen min. Det er Tanvir. Han glemte å gi meg en film han har laget i samarbeid med noen ungdommer.

– Men det er ikke noe stress, sier Tanvir lystig i telefonen.

– Jeg kan kjøre innom deg med den, jeg!