Det er mange i min omgangskrets som er barnløse, eller har vært det i flere år før de endelig har lyktes med å få barn. Men aldri har jeg hørt noen av dem nevne adopsjon. Jeg var nysgjerrig og spurte en venninne om årsaken til dette, hun hadde også slitt med å få barn i noen år. Svaret ble jeg ganske overrasket over. Hun sa at det ville bety at hun hadde gitt opp.
Jeg har også vært vitne til barnløse par som ikke går til behandling i flere år. De fleste er opptatt av å be til Allah, for at han skal gi dem et barn. Men selvfølgelig kan en medisinsk årsak ligge bak. Prøverør blir sett på med negative øyne av en del. Det anses å komme i veien for Guds vilje. Det synes jeg er trist, fordi metoden kan føre til at mange lykkes med å få barn.
Det er veldig viktig for mange å ha et barn som er deres eget kjøtt og blod, og derfor vegrer de seg for å adoptere et barn. Dessuten tillater ikke muslimske land adopsjon til Norge.
Jeg vet om tilfeller hvor folk godt kan ta sitt søskenbarn til seg og oppfostre som det sitt eget barn, for det er jo tross alt deres eget blod. Men jeg synes at det er umoralsk å ta et barn fra dets foreldre. Hvorfor ikke ta til seg et foreldreløst barn som så sårt trenger kjærlighet?
Jeg hører også en sjelden gang om ekstreme metoder for å få barn. Det nyeste er rett og slett å kjøpe et nyfødt barn fra fattige, og oppfostre som om det var deres eget. Noen er åpne om dette.
I Pakistan hører man om mennesker som gifter seg på nytt bare for å få barn. Da snakker jeg om menn som gjør alt for å få barn. Selv de som har barn, men bare døtre, gifter seg på nytt for å få sønner. Det skjer i sjeldne tilfeller, i områder med mye analfabetisme.
Noen aksepterer å være barnløse og sier til seg selv at det er Guds vilje. Men det er også Guds vilje at vi skal ta til oss foreldreløse barn og gi dem kjærlighet og trygghet. Denne handlingen blir sett på som den mest fromme av alt i Islam. Så hvorfor velge å leve et barnløst liv fremfor å adoptere?
I Norge er det også vanlig med fosterfamilier for barn som trenger det. Men det er mangel på innvandrerfosterfamilier. Det blir vanskelig for innvandrerbarn å havne i norske fosterfamilier, på grunn av forskjell i matvaner og væremåter. Det er bedre for noen barn å komme til innvandrerfamilier, hvis de har problemer. Det blir en mindre overgang ved å komme til noe kjent. Så det er viktig at også innvandrerfamilier tar til seg fosterbarn. Selv om man har barn fra før, bør man tenke på å være fosterforeldre, hvis man har mulighet til det.
Alle ønsker seg egne barn, det er naturlig, men sannheten er at det ikke er en selvfølge å få barn. Man må prøve alle behandlinger for å få barn. Men hvis man ikke lykkes, hvorfor ikke ta til seg et foreldreløst barn eller være fosterforeldre? Barn er barn, uansett hudfarge.
Hvis du gir et barn kjærlighet, blir det ditt, for barn er ikke egoistiske, og de tenker ikke på at du ikke er deres ekte foreldre.
