- Ingen takk for innvandrernes bistand - 17.11.2012
- Diskriminerer jeg? - 19.04.2012
- Diskriminerer jeg? - 04.04.2012
– Her har vi tenkt å bygge langhus til turistene, forklarer Verónica, en asháninka-indianer, bosatt i Asháninka Marankiari Bajo-samfunnet, vel en times kjøring fra småbyen Merced i Perus del av Amazonas. – Kanskje du vil ha smykker, señorita, sier hun og viser frem en kolleksjon av kjeder, armbånd og ørepynt laget av frø og kjerner fra plantene i skogen.
Så kommer en liten kolibri til syne. Den står i luften mellom de langnesede banablomstene, fuchiaene og mangotrærne. Veronicas boligområde er som tatt ut av et kapittel i en roman av den colombianske forfatteren Gabriel García Marquéz. Full av overdrivelser, svalende eukalyptustrær, farger. Og i ferd med å gå inn i evig fortapelse.
Det går to sekunder, så hviner det i horn fra lastebil som dundrer forbi. Den vesle kolibrien blir borte mellom grenene. Rio Amazonas, verdens lengste og mest vannrike elv, er i ferd med å ødelegges. Og mange av folkene som lever her i de veldige omkringliggende skogene forsvinner fra traktene.
Hugges ned
Rio Amazonas slynger seg med sine 7025 kilometer og 500 bielver, gjennom Brasil, Peru, Bolivia, Ecuador, Colombia og Venezuela. Skogen utgjør til sammen seks millioner kvadratkilometer.
Regnskogfondet mener å ha belegg for at det hugges ned vel 15 000 kvadratkilometer skog hvert eneste år, et areal på størrelse med Telemark fylke. Folks behov for matjord, brensel, tropisk tømmer som mahogni, og økonomiske interesser fra hele ni land, er årsaken til den massive hogsten av regnskogen. Regnskogfondet anslår verdien til ett enkelt mahognitre til en opptil en halv million kroner.
Hva som anses som utvikling, den rene økonomiske veksten eller en forsiktig politikk der man verner skogen, avhenger imidlertid alltid av hvem som vurderer. Og hvem skal bestemme hva som er god utvikling? De involverte landene? Verdensbanken? Resten av verden?
Regnskogfondet trekker en parallell: Kritikk av norsk hvalfangst fra utlandet har også blitt ansett som innblanding i forhold som de utenforstående ikke hadde kunnskaper om. Slik har også søramerikanske regjeringer opplevd krav utenfra.
Men at indianere som Verónica ikke har fått veldig mye tilbake for hogsten, er sikkert. Flere av de store medisinselskapene har tatt patent på deres medisinplanter, slik som det USA-baserte firmaet Lorjen Miller gjorde med den peruanske ayahuasca-planten, som har blitt brukt av sjamaner. Patentene ble imidlertid mortifisert [kjent ugyldige, red anm.] i etterkant.
Alltid på leting etter et bedre liv
De halvnomadiske ascháninkaene er alltid på flyttefot. Men nå er det ikke lenger bare for å dyrke søtpotet, bønner, mais og sukkerrør i evig vekselbruk. Mange trekker inn til hovedstaden Lima for å finne arbeid. Eller de gjør som Verónica; søker seg til turistnæringa.
Det finnes en rekke anslag på hvor mange ascháninka-indianere som lever i Amazonas i dag, det oppgis tall fra 55 000 til 300 000. Til sammen anslås det at det i Sør-Amerika lever 800 000 indianere, og at disse kun utgjør mellom to og fire prosent av befolkningen. Historikere har beregnet at åtti til nitti prosent av befolkningen i Sør-Amerika døde da europeerne kom med sine kopper og influensaer. Dernest har asháninkaene blitt behandlet som en pariakaste, også av inkaene, fordi de levde halvnomadisk og drev med vekselbruk, mens inkaene hadde avanserte vanningsanlegg, og dessuten store byer og et enormt imperium i Andes.
– De lever som apekatter, pleide fjellindianerne å si.
Også den moderne historien har vært dramatisk: På 1980-tallet havnet de midt i den blodige konflikten mellom den militante bevegelsen Lysende sti og den peruanske staten. Flere ganger ble ascháninka-landsbyene angrepet, folk mishandlet og drept. Under et av terroranslagene skal ørene på alle byens menn og gutter blitt skåret av.
Aidskur og overnatting i det fri
I dag lever de noenlunde fredelig og har gjenreist selvtilliten. De organiserer seg og kjemper for å beholde språket og bekjempe analfabetismen. De har også begynt å hevde sin rett til jorda og ressursene de sitter på.
Uña de gato, katteklo, er en urt som sies å ha en rekke helbredende effekter, og som de nå handler med. Planten er trukket inn i forskningen på aidsmedisiner.
Og de vil de drive turisme. De vil tilby alt det de har: mat, fest, overnatting i skogen uten elektrisitet og innlagt vann. Verónica og Ascháninka Marankiari Bajo-samfunnet har fått sitt eget nettsted med musikk og reklame for tilbudet sitt.
Næring i vekst
Bayoz-fossen kaster seg som en blondegardin i sommerbris ned en høyde.
En tarantell på størrelse med en spurv spurter langs en sti. Inne i all denne visuelle luksusen, er det ikke lett å se at skogen krymper og endrer seg.
Men ikke alle endringene er negative. Flere steder i Latin-Amerika gjør folk som Verónica, og bygger anlegg tuftet på overfloden som ennå finnes her.
Bekymringen for verdensøkologien bidrar til at det legges penger i utvikling av bærekraftig turisme hvor lokalbefolkningen, ikke de store multinasjonale hotellkjedene, får gevinst og hvor bevaring går hånd i hånd med opplevelsene.
Både i Costa Rica, Dominica, Brasil og Ecuador er det nå kommet anlegg hvor en lever tett med folk og hvor naturen er den viktigste attraksjonen. Miljørådgiver Gry Gaard, som har arbeidet med bevaring av biomangfold mange steder i verden, mener at denne typen turisme kan bli et viktig redskap mot avskoging
– På den indonesiske Komodo-øya var den berømte komododragen nesten utryddet. De 18 000 turistene som årlig besøkte øya bidro til inntekter og følgelig et ønske om å bevare øya og naturen slik at turistene skulle fortsette å komme dit. Den samme utviklingen vil vi se i Amazonas. Mange steder er de allerede godt i gang.
Ifølge The Ecotourism Society har økoturismen opplevd tre ganger så stor vekst som den øvrige turistnæringa.
– Men det vil være viktig at de enkelte landene selv styrer utviklingen og bruker innenlands arbeidskraft i stedet for å la de utenlandske selskapene gå inn i utviklingen, sier Gry Gaard.
Verónicas folk, som også kalles campas, har overlevd kamper med de skitne bandene fra Extremadura (Spania), inkaimperiet og misjoneringslystne prester. Mon hun klarer å berge skogen?
