De begrunner det med at de selv fikk ris som barn og det har da blitt folk av dem også. Vold, uansett hvem den rettes mot og av hvem, er uakseptabelt. Jeg regner med at de aller fleste er enige i det, også Carl I. Hagen og Aslam Ahsan. Men de vil gi foreldrene rett til å gi barna et forsiktig klaps. Nøyaktig hvor forsiktig et forsiktig klaps skal være er litt vanskelig å si. Hvor går grensen for hva som er forsiktig eller ikke?
I debattprogrammet Tabloid på TV2 torsdag 25.10.2007 sier Aslam Ahsan at når et barn gang på gang ”går over grensen”, og gjennom verbal refs ikke forstår, bør det være greit å ”gi et forsiktig klaps”.
Jeg mener at det ikke er en god nok grunn for å ty til risen. At et barn ikke forstår hva, eller alvoret i hva, en voksen sier er ikke det barnets feil. Kommunikasjon mellom voksne og barn skal skje på barna premisser, ikke de voksnes. Hvis et barn ikke forstår deg, er det du som gjøre noe feil, ikke barnet.
Et barn gjør noe de voksne mener er galt. Barnet får ris. Barnet slutter å gjøre det de voksne mener er galt. Hvorfor? Er det fordi barnet har forstått at det er galt, eller er det fordi barnet vil unngå å få ris? Dette er noe alle voksne, både de som har barn og de som ikke har barn, bør tenke igjennom.
Og til slutt: Kjære Carl I. Hagen og Aslam Ahsan. Jeg er ikke enig med dere og vil at dere skal føye dere etter min vilje. Jeg antar at det vil dere ikke, så da er det vel greit at jeg gir hver av dere et ”forsiktig klaps”?
