- Ser seg aldri tilbake - 10.01.2008
- Tilfeldig bhangra-suksess - 07.11.2007
Det er bare noen få år siden Bikram satt på gutterommet i New York og lekte seg med et musikkprogram på pc’n.
Hans store lidenskap var å synge, og sang over de enkle rytmene han programmerte. Bikrams bror snekret en hjemmeside, og låtene ble lastet opp på nettet.
Samtidig i Skottland hadde brødrene Rajah og Pops begynt å få til noe stort. Med tabla i blodet hadde sikhbrødrene gjort seg bemerket som produsenter og DJ’er under navnet Tigerstyle, og mikset trip-hop og two-step med desi, med stor suksess.
De hadde lenge irritert seg over at det skotske bhangra-miljøet lå så langt etter det engelske. Da de slapp sitt første album solgte det som varmt nanbrød, og befestet Tigerstyle som skottenes egne bhangra-konger. Nå var de på utkikk etter noen som kunne synge på låtene deres.
Ble googlet
– De fant meg via Google! Bikram legger ikke skjul på hvor tilfeldig det hele var, og hvor utrolig flaks det går an å ha.
– Jeg har alltid vært opptatt av å synge, men jeg hadde ingen aning om hvordan jeg skulle gå frem for å komme i kontakt med plateselskaper eller produsenter.
Kort tid etter at det var oppnådd e-postkontakt mellom New York og Glasgow reiste Bikram til Skottland for å spille inn sin første singel. Den ble raskt en suksess i det asiatiske miljøet. Noen flere låter ble spilt inn sammen med Tigerstyle og gitt ut på diverse samleplater før debutalbumet ”American Jugni” ble gitt ut i 2006.
Oppfølgeren er mer eller mindre ferdig. Alle låtene er spilt inn så det er bare litt småpuss som gjenstår. Det nye albumet, som også er laget i samarbeid med Tigerstyle, kommer ut i begynnelsen av 2008 forteller Bikram.
Mer urban
– Den nye plata har kanskje et enda mer urbant sound enn den forrige, men det er fortsatt mye punjabi. Jeg har også spilt inn en ny duett med Gunjan, forteller Bikram.
Han er veldig entusiastisk til at han nok en gang har kunnet samarbeide med den populære sangerinnen. Singelen ”Kawan” fra debutalbumet ble veldig populær i asiatiske miljøer over hele verden.
– Det er et lignende konsept denne gangen, men en litt annerledes låt. Det er veldig lenge siden vi spilte inn den forrige låta, og mitt sound har utviklet seg, og det har Gunjan sitt også, så det blir ikke det samme som sist, lover Bikram.
Du er stor stjerne i India?
– Jeg vet ikke om jeg er stor stjerne, men jeg har definitivt et marked der, sier han beskjedent, nesten litt beklemt.
– Men det var ganske gøy å kunne reise tilbake å få kontakt med mine røtter på nytt. Å synge for mine kusiner, onkler og tanter var spesielt. Det var veldig positivt å oppleve hvor stor pris de satte på at jeg holder på med musikk, noe jeg alltid har hatt lyst til. Og det var veldig gøy for dem å se at jeg har kommet så langt med karrieren.
Er de stolt av deg også fordi du også holder din kultur i hevd?
– Ja absolutt. Jeg prøver å være fokusert på, og i kontakt med, min asiatiske kultur. Det er noe jeg også har lyst å vise i musikken min.
Norske fans sang med
Sommeren 2006 besøkte han Norge hvor han gjorde en konsert i Oslo.
– Jeg ble veldig overraska over at folk der faktisk hadde hørt musikken min. Jeg opplevde at folk sang med på tekstene, så det var veldig hyggelig. Det var veldig gøy å være i Norge, så jeg kommer gjerne tilbake. Det er alltid spennende å opptre i forskjellige deler av verden og se hvordan folk reagerer på musikken. Men punjabi slår som regel godt an overalt, slår Bikram fast med et smil.
Han var 12 år da familien hans flytta fra India til USA. Men selv som tenåring i New York var det vanskelig for han å glemme sine røtter, mye på grunn av sin egen familie som han beskriver som både tradisjonelle og konservative. Men han understreker at han alltid har opplevd støtte fra familien når det gjelder valget om å drive med musikk.
– Faren min gav meg mye støtte, men samtidig ville han at jeg skulle fullføre utdannelsen min. Og det er jeg veldig glad for. Mens jeg gikk på skolen møtte jeg så mange mennesker med forskjellig bakgrunn, og jeg lærte veldig mye av å se på hvordan de uttrykte seg. I begynnelsen hørte jeg mye på hip-hop og drum’n’bass. Jeg var på søken etter en måte å utrykke meg selv på, og skjønte fort at jeg kunne utrykke meg gjennom punjabi-musikk.
Hva synger du om?
– Jeg synger om alt mulig egentlig. For eksempel synger jeg om punjabi-ungdom som lever utenfor India, eller i India for den saks skyld, som holder på å glemme sin egen kultur og bakgrunn. Og om hvordan man kan lære dem om sine røtter. En av de viktigste måtene for folk å være i kontakt med kulturen sin, eller religion, er gjennom språk. Så jeg prøver å fortelle dem at det er viktig at de lærer seg språket sitt, punjabi, så de får en bedre forståelse av kulturen sin.
Minoritetsbakgrunn en styrke
Har du noen gang opplevd at det har vært vanskelig å være en del av en minoritet?
– Å være en minoritet er et faktum. Det er ikke så mye man kan gjøre med det, og man kan ikke forandre ting over natten. Så man må bare leve med det, og lære å tilpasse seg. Men jeg har aldri opplevd det som noe slit i forhold til det å uttrykke meg med musikken eller hva jeg har hatt lyst til å gjøre her i livet.
Kanskje det har vært en styrke? Det handler om å gjøre den negative energien om til noe positivt, og bare gjøre det du har lyst til å gjøre.
Selv om de indiske røttene og ungdomstiden i New York har satt sitt preg på musikken, legger han heller ikke skjul på at produsentene i Tigerstyle påvirker mye hvordan musikken høres ut.
– De har et veldig urbant sound. Det kan hende musikken hadde vært litt annerledes om jeg hadde samarbeidet med noen andre. Men det som er helt sikkert er at mine produsenter aldri hadde påvirket hva slags sanger jeg lager, eller hva jeg ønsker å uttrykke. Sangene jeg lager vil alltid være fullt og helt meg.
