- Kunsten å forsvare ordet neger - 15.11.2007
AYIN fikk overveldende positive tilbakemeldinger. Kampanjen førte bl.a. til at media og skoleverket ble mer oppmerksomme på ord og uttrykk og deres rasistiske historie.
Men det er fortsatt noen få som hevder uvitenhet om denne sammenhengen. Blant dem er Kultur- og Kirkedepartementet, Utenriksdepartementet og Justis- og Politidepartementet.
Det vekker internasjonal oppsikt at det i Norge lages en film med tittelen ”Svidd neger”. Reaksjonene har blant annet ført til at FN’s spesialrapportør for rasisme har skrevet brev til Kultur- og Kirkedepartementet hvor han ønsker at Norge redegjør for bruken av ordet ”neger”. I sitt forsvar viser de blant annet til at ord må tolkes ut fra sammenhengen de opptrer i, og at så lenge det ikke er vondt ment må det, i kunstens navn, være akseptabelt å bruke kontroversielle titler.
Forsvarsargumentasjon for begrepet ”neger” har i stor grad vært preget av individualistisk og ufaglig innhold. Enkelte oppfatter afrikaneres informasjon som et ”dere-får-ikke-lov-til-å-si” argument, med tilsvarende hevet pekefinger. Dette synes å fremkalle en barnslig stahet; ”jeg-sier-hva-jeg-vil”. I et forsøk på å nå frem til de som fortsatt mener at debatten kun handler om afrikaneres hårsårhet og slitsom politisk korrekthet, la oss studere noen av argumentene for å bruke ”neger” begrepet. Holder de mål?
1. – Jeg mener ikke noe vondt med det.
Et negativt resultat kan ikke alltid vurderes ut i fra hva som var intensjonen. Dersom en handling (eller et ord) har en diskriminerende effekt hjelper det lite om det ikke var ment slik. Afrikanere har vært mer opptatt av å opplyse om at begrepet ”neger” er et rasistisk ord enn å stemple folk som rasister.
2. – Ordet ’neger har alltid vært en del av norsk språk’.
Å påstå at ”neger” opprinnelig er et norsk ord, er i beste fall misvisende. Ordet har sin bakgrunn i det latinske negre/negro, som opprinnelig betyr svart. Men bakgrunnen for at ordet har blitt tatt inn i det norske språk er at europeiske nasjoner satte dette som en merkelapp på afrikanske slaver. Språk er ikke statisk og norsk språk plikter å oppdatere seg på lik linje med andre.
3. – Man må vel kunne beskrive hudfarge.
Selv om det kan være slitsomt å kun bli beskrevet ut i fra hudfarge, er det få afrikanere som motsetter seg ord som beskriver hudfarge, for eksempel svart. Begrepet ”neger” beskriver ikke hudfarge, men en kulturell/politisk oppfatning av svarthet, som en uverdig posisjon.
4. – Men de er jo negere.
Dette argumentet har en viss filosofisk sannhetsverdi. ’Negeren’ er en europeisk konstruksjon og nordmannen som sier hun/han ”ser en neger” beskriver det individuelle bildet som er arkivert mentalt. Men dette er en idé som bare fungerer, og er sann, i en kontekst hvor hvit overhøyhet er akseptert.
5. – Jeg kan ikke forholde meg til det som til enhver tid anses som politisk korrekt.
Politisk korrekthet omfatter begreper som anses som uheldige (for eksempel åndssvak) og derfor omskrives til nye, bedre begreper (for eksempel psykisk utviklingshemmet). ”Neger” anses ikke som uheldig. Det tilhører en historie som rettferdiggjorde mishandling og utrydding av afrikanere. Mer enn et oppgjør med ordtrender er kritikken av ordet ”neger” en forventning om at Norge tar et oppgjør med denne fortiden.
6. – Å bytte ut ordet ’neger’ fjerner ikke det stigma som knyttes til svarte mennesker.
Å ta et oppgjør med en rasistisk praksis fjerner ikke nødvendigvis rasisme som fenomen. I et demokratisk samfunn er det allikevel et uttalt mål å bekjempe diskriminering. Afrikanere tror ikke at rasisme forsvinner dersom man fjerner et begrep, men anser det som et skritt i riktig retning.
7. – Det er jo bare et ord.
Norske ordbøker har – i over 20 år – bekreftet at ordet ”neger” oppfattes som rasistisk. Norske språkforskere har vært tilbakeholdne i debatten og gitt fritt spillerom for de få som, på sviktende språkpolitisk grunnlag, forsvarer bruken av ordet ”neger”. ”Neger”, sett fra et språkvitenskapelig ståsted er på ingen måte nøytralt. Det kan ikke skilles fra sin historiske bakgrunn og sitt politiske innhold.
8. – Jeg kjenner en som sier det er greit å bli kalt ’neger’.
Noen få personer med afrikansk bakgrunn har offentlig sagt at de ikke reagerer på ordet ”neger” (blant annet Johan Golden, Rune Drevland, Kingsford Siayor og Sara Natasha Melbye). De har imidlertid hevdet dette som privatpersoner og ikke som representanter for det afrikanske miljøet i Norge. Et pluralistisk samfunn må selvsagt tillate individuelle synspunkter, men har også et ansvar for å forholde seg til de generelle oppfatninger marginale grupper i samfunnet har. Det finnes enkelte kvinner som motsetter seg ideen om likestilling. Dette motstrider allikevel ikke at de fleste kvinner er for, eller at saken er relevant.
9. – Hva skal jeg si da, svart høres så negativt ut. Og alle svarte er jo ikke afrikanere
Svart er i europeisk forståelse tilknyttet en negativ assosiasjon. I mange afrikanske kulturer, derimot, er svart et symbol for verdighet. Mer enn hudfarge, beskriver svart en politisk posisjon, i motsetning til hvit. Begrepet sier ikke noe om geografisk opphav eller kulturell tilknytning, og har derfor en begrensning. Afrikaner er et mer konkret og inkluderende uttrykk som omfatter alle med opprinnelig bakgrunn fra kontinentet Afrika. Noen vil spørre ’hva da med personer av europeisk og asiatisk opprinnelse som er født på det afrikanske kontinentet’? En enkel måte å klargjøre dette på er for eksempel å si ”hvit sør-afrikaner” eller ”indisk kenyaner”.
Oppsummert kan vi si at mange av argumentene for å bruke ordet ”neger” bunner i en kulturimperialistisk forståelse hvor tesen er ”afrikanere er ’negere’ fordi vi er hvite og vi bestemmer”. Dette er sannsynligvis ikke en bevisst ide hos de fleste nordmenn, men uttrykker allikevel en motvilje til å akseptere sammenhengen mellom ord, verdier, historie og politikk.
Jo mer vi engasjerer oss i den såkalte ”globale landsbyen”, blir det også smertelig klart at europeiske ideer ikke er universelle. Så heller ikke norske. At afrikanere i Norge fortsatt engasjerer seg i debatten rundt ordet ”neger” handler ikke om hårsårhet, manglende språkkunnskaper eller følelsesladde reaksjoner. Men uttykker heller en kombinasjon av forbauselse over at begrepet fortsatt brukes av enkelte i Norge (mens andre land sluttet å bruke begrepet på 60-tallet), en velvilje til å gi informasjon og et håp om at Norge faktisk står for sin uttalte anti-rasisme og flerkulturelle ideologi.
Majoriteten av afrikanere i Norge har på ulike måter gitt klart uttrykk for at man ikke ønsker å identifisere seg med ordet ”neger”. Det fremstår som rimelig å forvente at Norge tar dette til følge og begraver en debatt – som er både repeterende, gammeldags og meningsløs – en gang for alle.
