- Pressens rolle svar til SOS Rasisme - 15.11.2007
1. Ideelle organisasjoner som SOS Rasisme og pressen har ulike oppgaver i samfunnet. Pressens oppgave er blant mye annet å belyse motsetninger, få tilsvar fra angrepne parter, rette søkelyset mot skyggesider i samfunnet og gjøre kjent hvilke holdninger og meninger som finnes der ute blant oss. Derfor intervjuer journalister drapsdømte, voldtektsforbrytere, ekstremister, terrorister, kommunister og fascister. Til og med gamle stalinister og nazister.
Det betyr ikke at vi støtter synspunktene disse personene kommer med, og det betyr selvsagt ikke at disse får legge premissene for pressens dekning, slik Melby Pettersen later til å tro.
2. I panelet på Sundvolden ønsket vi å få førstehånds kunnskap fra en primærkilde – i dette tilfellet Tore Tvedt – rundt hvordan han jobber. Hensikten med dette var å gi deltakerne på konferansen økt innsikt i fenomenet ekstremisme. Her er det sterkt å beklage at SOS Rasisme ikke så muligheten i å kunne være med i denne bevisstgjøringen. Hensikten var aldri på noe tidspunkt å avholde noen pressekonferanse for Tore Tvedt. Fra vår side har det aldri vært noe poeng i å skape blest om dette utenfor bransjen. G & G er en faglig konferanse, beregnet for journalister og redaktører, hvor vi diskuterer faglige spørsmål. Vi har ikke noe behov for stor oppmerksomhet rundt det som skjer der, utover at vi gjerne vil informere vår målgruppe.
SOS Rasisme gikk ut og protesterte mot Tvedts deltakelse flere uker før beslutningen om å avlyse Tvedt ble tatt. Da gikk vi ut og forsvarte deltakelsen hans på direktesending på NRK Buskerud. Vi fikk tidlig indikasjoner fra ulikt hold om at det kunne bli demonstrasjoner på Sundvolden. Hadde vi fått kalde føtter på grunn av demonstrasjoner eller latt oss påvirke av argumentasjonen, ville vi tatt beslutningen flere uker tidligere – ikke rett før konferansen. Det burde være ganske innlysende for de fleste.
Melby Pettersen skriver: ”Men, vikarierende argumenter til tross, det er bra at nazister nå ikke får noe mikrofonstativ foran halve presse-Norge”
Til dette er det å si: Begrepet mikrofonstativ brukes om en form for journalistikk som passivt mottar budskapet fra et intervjuobjekt, uten å stille kritiske oppfølgingsspørsmål. På Sundvolden ville Tvedt ha sittet i et panel, og han ville garantert ha møtt betydelig motstand.
At Melby Pettersen leker psykiater og skriftlig uttaler seg om vikarierende argumentasjon, er egentlig en pussighet. Men denne pussigheten sier mer om avsenderen enn dem han uttaler seg om med telepatisk sikkerhet.
Årsaken til at Tvedt ikke kom er todelt:
1. Den ansvarlige for debatten fikk signaler fra sikre og svært troverdige kilder på at Tvedts rolle i Vigrid er uklar. Det er faktisk andre og gode kilder som følger Vigrids bevegelser – ikke bare SOS Rasisme. Denne opplysningen førte til at Tvedts rolle som primærkilde virket svekket. Men – det er mulig det var en feilvurdering av oss. Vi burde kanskje forholdt oss til Tvedts historiske rolle som Vigrid-leder, og vurdert at hans rolle som primærkilde derfor kunne anses å gjelde uansett. Flere på konferansen beklaget jo at Tvedt ikke kom, fordi de fortsatt anså ham som en primærkilde. Men der og da vurderte vi at de opplysningene svekket hans rolle som primærkilde.
2. I lys av det vi oppfattet som en svekkelse, veide vi to ting opp mot hverandre. Skulle vi fortsatt ha Tvedt i debatten til tross for svekkelsen? Eller skulle vi ta konsekvensen av dette, og heller få inn andre deltakere i debatten. Vi valgte det siste. Resultatet ble en svært spennende debatt rundt fenomenet ekstreme grupper. En debatt vi tror vil virke svært bevisstgjørende for de journalister og redaktører som deltok.
SOS Rasisme og Melby Pettersen etterlyser at norske journalister skal være sitt ansvar bevisst. Det var nettopp derfor vi arrangerte denne paneldebatten på en fagkonferanse – for at journalister på Østlandet skal bli mer bevisst på hvordan dekning av slike grupper virker inn på for eksempel rekruttering til slike miljøer. Da trenger vi også kunnskap om miljøene og om personer som defineres som farlige og uønskede av det norske samfunn. Men kanskje debatten hadde blitt enda bedre om Tvedt selv også hadde vært med.
Et tankekors til slutt: De eneste som med sine medieutspill denne gang skapte blest om Tore Tvedt var SOS Rasisme.
