Helt siden barndommen av har jeg blitt spurt om hvor jeg er fra, og da kom det helt naturlig ut et svar om ”fra Pakistan”. For selv om jeg skjønte at jeg ikke har kommet fra utlandet, som foreldrene mine derimot har gjort, så gadd jeg ikke å argumentere om dette, og valgte den enkle løsningen med å svare hvor foreldrene mine kommer fra. Hvor er du født? Det har jeg også blitt spurt om, og da svarte jeg i Norge. Men da er du jo norsk, fikk jeg til svar fra nordmenn. Fortalte jeg dette til foreldrene mine lo de, og sa at ingen av oss blir norske bare ved at vi ble født her. Hvis jeg lurte på hvorfor vi ikke kunne gjøre ditt eller datt som de andre, fikk jeg beskjed om at de er norske og vi er pakistanere.
Gjennom skoletiden og spesielt ungdomsskolen var det ikke lett å være en norsk-pakistansk jente. Det ble ikke lettere med lærere som ikke forsto noen ting heller, selv om vi forklarte om vår kultur gang på gang. Svømmetimene var det verste eksempelet. Lærerne kunne ikke forstå hvorfor ikke alle de pakistanske jentene kunne svømme med resten av klassen. Vi måtte ha en gyldig grunn for å slippe det og ta med melding fra foreldrene våre hver gang. Det at vi var muslimer og ikke kunne vise bar kropp foran andre var ikke god nok grunn for dem. Så det var en ganske komisk situasjon når det var fire av oss i klassen som hver bidige gang tok med meldingsboka og viste gymlæreren hvorfor vi ikke kunne være med og svømme.
Jeg har jo også opplevd, i tiden da jeg jobbet for et vikarbyrå, å bli spurt om jeg bruker slør og går med pakistanske klær. For da kunne jeg ikke jobbe for et selskap som solgte leketøy. Unnskyld meg, men hva hadde dette med oppgaven som resepsjonist å gjøre, tenkte jeg. Jeg tok jobben for jeg brukte verken slør, eller gikk med pakistanske klær til daglig. De jeg arbeidet med var hyggelige folk, men førsteinntrykket jeg fikk av dem var jo selvfølgelig ikke bra. For jeg tenkte jo på hvilke tanker de hadde om flerkulturelle kvinner hvis de valgte å gå med slør og pakistanske klær. Også under jobbintervjuer har jeg ikke sluppet unna uten å få fordommer slengt i ansiktet. Selv om det ikke er tillatt å stille spørsmål om ens privatliv, så er det nettopp det jeg har opplevd under de fleste jobbintervjuene jeg har vært på. Er du gift, i så fall har du tenkt på å få barn snart? Hvilken tro har du, og kommer barna dine til å få velge hvilken tro de selv skal følge?
Kjære vene, har dette noe med jobben jeg har søkt å gjøre, spør jeg bare? Jeg husker en gang jeg var til intervju for en journalistjobb hvor jobben medførte en del nattskift, og jeg ble spurt om det ville gå greit. Selvfølgelig svarte jeg, men ble sett på med mistro av intervjuerne. Hvor mange flerkulturelle kvinner jobber ikke som hjelpepleiere med nattvakt i dag? Det hjelper lite å fortelle om deg selv til noen, for vedkommende har allerede skapt et bilde av deg gjennom fordommer som regjerer i samfunnet. Og hvis du prøver å fortelle om deg selv og livet til noen, blir det alltid snudd mot deg på en eller annen måte.
På turene våre til Pakistan pleide jeg å bli glad, for nå skulle vi til “hjemlandet”. Der skulle jeg være en av dem. Men der tok jeg grådig feil, for vi gled aldri lett inn i mengden, akkurat. Vi ble kalt for ”de som har kommet utenfra”, og ble behandlet på en spesiell måte som gjester skal behandles på. Alle var veldig nysgjerrige på hvordan livet vårt i Norge var og spesielt lurte de på hvordan nordmenn var. Vi fortalte så godt vi kunne, og så hvor sjokkerte de ble! Enkelte trodde oss ikke da vi fortalte om oppvaskmaskiner. Hva er det for noe tull, slikt kan ikke finnes. I Pakistan pleier folk som har bra råd å ha tjenere til å ta oppvasken og vaske tøy og rengjøre huset. Og jeg fortalte dem at vi må gjøre alt selv, men ved hjelp av maskiner.
Det som var fryktelig irriterende ved å være “utenfra“, var at du hele tiden ble rettet på når du snakket. For jeg hadde nemlig aksent på punjabi og urdu, ble jeg fortalt. Det er ikke slik man uttaler ditt eller datt fikk man høre hver gang man åpnet munnen. Unnskyld meg, vær glad for at jeg i det hele tatt kan språket, tenkte jeg. Det var verre med de som kom fra England og Canada, og måtte tåle å bli ledd av hver gang de snakket morsmålet, for det hørtes helt sykt ut, ifølge mine “landsborgere“.
Det aller verste var at alle trodde vi var dumme og ikke skjønte en ting. Hvordan kan de vite det eller det, de er jo utenfra, hørte vi konstant under vårt opphold i Pakistan. Hver kultur har sine koder som man forstår, men siden vi ikke hadde bodd der mer enn to måneder av gangen annethvert år, fikk vi aldri sjansen til å forstå disse kodene. Uansett hvor mye foreldrene våre fortalte oss, glemte de alltid en og annen ting. Dette var ganske flaut for oss, og førte til at vi alltid følte oss utenfor og annerledes.
