De kommer ofte gjennom arrangerte ekteskap eller tvangsekteskap, der det har vært tvang overfor sørnen. De unge mennene som bor i Norge har vært godt inne i en kriminell løpebane med vold og narkotika, og noen har allerede en kjæreste fra før. Kvinnene som skulle stabilisere livet til den unge mannen, blir i en del tilfeller i stedet ofre for vold og overgrep, gjerne også fra kvinner, særlig svigerinner og svigermor.
Barnløse kvinner lever isolert
– Kvinnene har kommet hit på tre ulike måter. Det første er arrangerte ekteskap, fulgt av tvangsekteskap enten fra gutten eller jentas familie og til sist kjærlighetsekteskap, sier Kristin Berntsen som er sosionom og har jobbet på Oslo Krisesenter i ca 9 år. Hun har i to år ledet et prosjekt for nyankomne kvinner uten barn, som har blitt utsatt for vold.
– De som ikke har barn finner ikke nye nettverk, derfor trenger de mest hjelp. De som har barn finner seg nettverk, fordi barna går i barnehage eller skole og slik blir de kjent med andre mødre. Hovedarbeidet ligger i å integrere disse kvinnene, slik at de klarer seg etter et opphold på krisesenteret, sier hun.
Skilte kvinner mest utsatt
Skilte kvinner i hjemlandet er allerede spesielt utsatt for å bli giftet bort til overgripere som gjentar mishandlingen i flere ekteskap. I en del tilfeller var de unge i slekt og et brudd medførte konflikter i den videre familien.
Kvinnene er sårbare for moralsk fordømmelse, fordi skilsmisse fører til skam og derfor ønsker kvinnene å etablere seg i Norge.
– Kvinnen får alltid skylden for et brudd, derfor blir det vanskelig for henne å reise tilbake til hjemlandet. Dessuten er hun ofte giftet med en i nær slekt, noe som også fører til vanskeligheter for henne når hun drar tilbake, forteller hun.
– Det er forskjell på kvinner med ulik bakgrunn. For eksempel når det gjelder norske, thailandske, fillippinske og russiske kvinner, handler det bare om dem, og ikke familien, hvis de har gått fra sin mann.
I motsetning fører tyrkiske, marokkanske, pakistanske og indiske kvinners brudd med mannen til konsekvenser for familien, påpeker Berntsen.
Minoritetskvinner ikke i majoritet på krisesenteret
– Det er ikke nødvendigvis slik at det er flest minoritetskvinner på krisesenteret i Oslo når du regner med dagbrukerne våre. Det at senteret har et tilbud til voldsutsatte kvinner, som ikke benytter seg av botilbudet vårt, er mindre kjent. Av kvinner og barn som benytter seg av botilbudet har en høy andel annen etnisk bakgrunn enn den helt norske, forteller sosionomen.
– Hvorfor er det sånn at det er flere minoritetskvinner som bor på senteret?
– Det er nok flere faktorer som spiller inn. Etnisk norske kvinner trenger kanskje ikke å flytte inn på et krisesenter, de har muligens venner og familie, landsted eller annet de benytter seg av. Da det første krisesenteret i Oslo startet på slutten av 70-tallet var det for det meste etnisk norske kvinner og barn som bodde der. Minoritetskvinner som kommer for å bo midlertidig kan ha lite eller ikke noe nettverk. Ofte er deres mishandlingshistorie preget av av isolasjon, informerer Berntsen.
Gjenspeiler befolkningen
Opprinnelsesland til kvinnene som bor på krisesenteret i Oslo speiler befolkningen i Oslo.
– Vi har hatt en økning av kvinner fra Irak på senteret.
I alt har det kommet flere mennesker fra Irak de siste årene pga tilstanden der. Undersøker du krisesentrene andre steder i landet vil du sikkert oppdage at i nord er andelen russiske kvinner større, sier hun.
Oppfølging etter krisesenter
Bokollektivet på Oslo Krisesenter har ført til vidtrekkende og positive endringer når det gjelder språkkunnskap, helsesituasjonen, håndtering av trusselbildet, sosialt nettverk, deltakelse i kvalifisering, evne til selvstendighet og evne til å bo for seg selv.
Kvinnene trenger hjelp til å realisere rettighetene de har i Norge, når det gjelder økonomisk støtte, norskopplæring eller kvalifisering, videre opphold på selvstendig grunnlag etc.
Mange har behov for støtte og oppfølging også etter at de har flyttet ut, pga. at de synes at det blir vanskelig å leve helt alene og som singel i Norge, fordi at de ikke er vant til et slikt liv fra hjemlandet.
Krisesenteret vil ikke at den truede og voldsutsatte kvinnen skal flykte, men derimot få hjelp og støtte til å gradvis gjenerobre sin tidligere tilværelse men nå uten trusler og overgrep.
Sikringstiltak som krisesenteret bruker er hemmelig adresse og telefonnummer. Mobiltelefon og en alarm blir også brukt.
Megling for forsoning
Krisesenteret ønsker å få til en situasjon som oppleves som reell megling for alle parter. De vil benytte seg av personer med bakgrunn fra de aktuelle minoritetsmiljøene som kan ivareta kvinnenes rettigheter og samtidig ha tillit og troverdighet overfor hennes familie.
Men kvinnene er ofte skeptiske til å blande inn personer fra sin egen etniske gruppe, pga redsel for sladder og fordømmelse. Kvinnenes høyeste ønske er forsoning med foreldrene. Kontakten mellom dem blir gjenopprettet og de får aksept for å kunne velge selv i livet sitt, og at det blir slutt på trusler og overgrep.
Informasjon hjelper
– Vold mot kvinner er et stort problem i Norge, men det er ikke forsket på godt nok. Som du forstår er ikke vold mot kvinner og barn kun et problem i innvandrermiljøer. Det er veldig individuelt fra kvinne til kvinne, forteller hun.
– Hvordan kan man hjelpe denne usynlige gruppen?
– Informasjonsarbeid rettet mot de nyankomne bør iverksettes fra de kommer til Norge. På alle UDI-kontorer står det plakater for hjelp mot tvangsekteskap, men de nyankomne får ingen informasjon om hvor de kan søke hjelp hvis de får problemer. Man må få andre hjelpetiltak utenom krisesentrene som fanger opp denne gruppen, synes hun.
– Hva synes du om forslaget om 21 års aldersgrense for å gifte seg med en fra utlandet?
– Vi på krisesenteret stiller oss negativt til forslaget, fordi det fører til diskriminerende særregler. Utlendinger er ikke potensielle overgripere, og dette forslaget kommer til å gjøre problemet verre. Som for eksempel i Danmark har mange kvinner forsvunnet på grunn av at de blir sendt tilbake til hjemlandet, hvor de blir giftet bort, og deretter må bo der i en lengre periode før de kan vende tilbake. Noen vil alltid forsøke å omgå regelen, mener hun.
Verdt å vite
– I 2006 bodde ca 500 kvinner og barn på Oslo krisesenter. 8
– 80 % en annen etnisk opprinnelse enn norsk.
– En del er oppvokst i Norge, men har foreldre
som har innvandret.
– Andre har bare vært noen måneder i landet.
– Krisesenterets dagtilbud består av samtaler, kurs og grupper for voldsutsatte og kan benyttes av alle.
– Ca 1600 dagbesøk i 2006. Andelen kvinner med etnisk norsk bakgrunn er her langt høyere
– På kursene og gruppene er tallet mer enn 90 % etnisk norske.
– Det er store mørketall.
Kilde: Prosjektrapport for bokollektivet, et botilbud for unge minoritetskvinner utsatt for tvangsekteskap eller vold i ekteskapet. Oslo krisesenter 2000-2002.
