- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Lederen i organisasjonen Fepomuves (Federacion Popular de Mujeres de Villa El Salvador), Berta Jauregui, var nylig i Oslo for å informere om sitt virke. Utrop fikk sjansen til å snakke med henne.
Utrop: Kan du si hvordan og hvorfor Fepomuves ble startet? Hva er hovedformålet og organisasjonens fremste motivasjon?
Jauregui: Villa El Salvador var opprinnelig et ørkenområde i utkanten av Lima hvor man gjennomførte en stor jord- og husokkupasjon i 1971. Vår organisasjon så dagens lys i 1983 som svar på de vanskelige forholdene, som særlig gikk utover kvinner, barn og unge. I Villa El Salvador, som i andre steder i landet, blir kvinner utsatt for psykisk, fysisk og emosjonell vold fra sine ektemenn eller partnere. Ja, du kan godt si at Fepomuves er et svar på tiltale på den sterke machokulturen som råder i Peru, og at vi slåss for kvinners rett. Formålet er først og fremst å gi kvinners innsats en egenverdi, og gi dem muligheter for videreutvikling slik at de kan bl.a stå på egne ben økonomisk og/eller motiveres til samfunnsdeltagelse.
Utrop: Hva slags prosjekter holder Fepomuves på med?
Jauregui: Vi har alt fra økonomisk assistanse til helsetiltak og jobbkurs. Noe som er veldig populært er organisasjonens «kvinnebank», hvor de som har lyst til å starte egen småbedrift kan få hjelp til dette. Banken er lagt opp etter solidarisk prinsipp (en form for mikrokreditt, red. anm.) og hvis kvinnen som søker har vansker med å nedbetale gjelden sin, kan hun få hjelp fra andre medeiere.
Helsesenteret startet vi for 17 år siden, og målet med senteret har alltid vært å gi et godt kvalitativt tilbud som setter kvinnens spesielle helsebehov først. I tillegg har vi fri rettshjelp til kvinner som utsettes for fysisk mishandling i ekteskapet eller forholdet.
Utrop: Forklar litt nærmere hva en «kvinnevennlig politikontor» er for noe.
Jauregui: Fepomuves har gjennom mange års erfaring innsett at rettssystemet i Peru ennå ikke har tatt problemet med vold og mishandling på alvor. Vi har opplevd å bli avvist og til og hånet av politifolk som ikke tror på våre anmeldelser. Selv etter domfellelser ville vi registrere menn som lot være å gå på familieterapi. Etter mange års hardt arbeid og lobbyvirksomhet har vi klart å få til en ordning flere steder i landet, hvor politifolkene har et minstemål av utdanning i kjønnsrolle- og likestillingsspørsmål.
Utrop: Hvorfor slår mennene?
Jauregui: En kombinasjon av flere ting. Først og fremst at machokulturen har en veldig sterk stilling i Peru, samtidig som at mange kvinner ikke er klare over hva slags rettigheter de egentlig har. Og til tross for en gjennomgående vanskelig økonomisk situasjon i landet, med uoffisielt 75% arbeidsledighet, går volden og mishandlingen på tvers av sosiale skiller. Selv karrierekvinner og husmødre i de høyere samfunnslag er ofre, og jeg vil påstå de har det enda verre. For i overklassen eller i den øvre middelklassen blir situasjonen feid under teppet for å unngå skammen i forhold til familie, naboer og venner. Vi her i Villa El Salvador har i hvertfall hverandre for en fortrolig samtale.
Utrop: Fepomuves’ finansiering?
Jauregui: Spesielt grunnet lite offentlige midler fra den peruanske stat er vi selvfinansierte. Vi investerer litt og får noen private bidrag. Til fødeavdelingen i kvinneklinikken fikk vi midler fra et peruansk-canadisk hjelpefond, men ellers er vi overlatt til våre egne ressurser.
Utrop: Har dere noen sterk og styrende politisk overbevisning?
Jauregui: Ikke annet enn at vi ønsker å hjelpe de som er mest ressurssvake. I vårt tilfelle er det snakk om kvinner, barn og unge, og ofte også deres ektefeller, som alle har en svært vanskelig livssituasjon.
Fepomuves, slik tilfellet også er med lignende organisasjoner i Peru, har historisk sett falt mellom to stoler.
Vi har blitt anklaget av regjeringen og elitene for å være altfor venstreradikale, og av geriljabevegelsen Lysende Sti for å være en del av systemet. Sistnevnte har truet og likvidert flere kvinnelige politikere, fagforeningsfolk og aktivister som hadde en lovende fremtid. Lysende Sti, som er noen virkelige terrorister, har med sin klappjakt satt kvinnekampen i Peru langt tilbake.
Utrop: Og sist; noen likheter og forskjeller i forhold til norsk kvinnekamp?
Likheten ligger i at vi som kvinner slåss for like rettigheter, når det gjelder f.eks lik lønn, respekt i samlivet og lik rett til deltagelse i samfunnets styrende prosesser. Dette er universelt.
Forskjellene er først og fremst kulturelle. Kvinner i Peru anno 2007 har såvidt begynt å bli seg sin egenverdi bevisst, og fortsatt preges vi av den altoverskyggende machokulturen i samfunnet vårt. Volden mot kvinner har i takt med et stadig hardere samfunnsklima faktisk økt, noe som vi engasjerer oss sterkt i å motarbeide.
Vår kamp handler først og fremst og grunnleggende rettigheter, noe som man i Norge har oppnådd for lenge siden, og som kvinner i dette landet tar for gitt. I Peru er fokuset først og fremst på å aktivisere kvinnen. Gi henne en utdannelse, et fagbrev som kan få henne i arbeid. Slik kan hun få egen inntekt, øke selvtilliten og så bryte ut av en ond sirkel som finnes i hjemmet.
