- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Over ni oktoberdager ble det i Oslo blitt vist rundt 140 filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika under årets Film fra Sør. Det ble i år satt spesielt fokus på Kina, samtidig som en rekke dokumentarfilmer var inkorporert i programmet. Hovedinntrykket er allikevel at det spriker i alle retninger, som seg hør og bør for en global festival.
Film for fred
For å begynne med slutten: mellom de røde ballongene som prydet avslutningsfesten på Filmens Hus ble ordet gitt til en representant for Fredskorpset.
Vi fikk høre at partnerne i Fredskorpset og Film fra Sør deler en teori om at kulturutveksling i seg selv er konfliktdempende og fredsskapende. Ikke akkurat beskjedent, men heller ikke urimelig: for tanken om at mer innsyn i andre menneskers liv øker vår innlevelsesevne er innlysende.
Etter hvert ble oppmerksomheten rettet dit den skulle, mot filmene og de to prisene: Juryprisen gikk til libanesiske ”Caramel”, som til tross for talentfull formidling og godt håndverk ikke var festivalens beste film: til det var historien for lett og humoren for farsepreget. Premien besto av distribusjonsstøtte, og ”Caramel” vil således bli vist på ordinære norske kinoer.
Vinneren av publikumsprisen ble brasilianske ”The Year my Parents Went on Vacation”, og det var et bedre valg. Spesiell honnør her til de involverte sett-designerne, som på mesterlig vis hadde gjenskapt året 1970. Brasil hadde i alt ni filmer på årets program, og det ser ut som den voksende regionale stormakten er inne i en prosess med å fordøye sin egen nære fortid som militærdiktatur.
Det kinesiske kulturområdet
Årets festival satte altså fokus på Kina. ”Lost in Beijing” inneholder mye godt skuespill, og ”Summer Palace” er spennende, skjønt aller mest fordi det er den første kinesiske filmen som behandler Tiananmen-massakren.
Om vi utvider den kinesiske kultursfæren til å inkludere Hong Kong og Taiwan, får vi med fotografen og festivalgjesten Mark Lee Ping-Bing, som viste fram sitt samarbeide med bl.a. Wong Kar-wai og Hou Hsiao-hsien i ”In the Mood for Love”, ”Flight of the Red Balloon” og ”Three Times”.
Sistnevnte må være en av mine favorittfilmer fra årets festival. ”Three Times” er en langsom og intelligent film som forteller om tre par i Taiwan, spilt av de samme to skuespillerne, i årene 1911, 1966 og 2005.
Den eksistensielle tonen blir opprettholdt gjennom hele filmen, helt fram til behandlingen av nåtidens røffe ungdomskultur og den tilsynelatende ubegrensete friheten det moderne samfunnet tilbyr, men der den skjøre kjernen ethvert individ bærer inni seg aldri blir glemt.
Ytterpunkter
Om en forsøksvis skulle identifisere de viktigste ytterpunktene i årets Film fra Sør, kunne det på den ene siden bli de mer poetiske og tålmodige filmene à la ”Three Times”, og på den andre siden noen rå og raske dokumentarfilmer fra slumbyer i Port-au-Prince, Kingston og Medellín.
Av disse likte vi best danske Asger Leths ”Ghost of Cité Soleil” fra Haiti. I likhet med en reggaefilm fra Jamaica minnet den oss om i hvor stor grad Karibia kulturelt sett er i slekt med Afrika, som også var representert med rene musikkfilmer. En annen anbefaling er byportrettet ”Crossing the Bridge: The Sound of Istanbul”, en usentimental blanding av gammel og ny musikk.
Det muslimske kulturområdet overrasket med flere gode humoristiske filmer. Fra Marokko fikk vi se ”WWW: What a Wonderful World”, fra Egypt ”The Yacoubian Building”, og fra Iran ”Half Moon” og ”Fireworks Wednesday”. Sistnevnte utmerket seg med stort skuespill: legg merke til den lange scenen der ektefellene krangler, hvordan forbitrelsen sakte stiger! ”The Yacoubian Building” er for øvrig basert på en flott roman av Alaa Al Aswany – les den om du gikk glipp av filmen!
Interessant nok er flere av de beste filmene laget under sensur, i land som Iran og Kina. Og en utvikling fant også sted i min egen festivalopplevelse: de tålmodige filmene vant etter hvert over de heseblesende; de dvelende (filosofiske eller tabubelagte?) over de tydelige (politiske eller usensurerte?).
Kunstnerisk mot
En annen favoritt var ”Manufactured Landscapes”, en kanadisk produksjon om miljøforstyrrelser i Kina. Fotografen Edward Burtynsky har spesialisert seg på å ta bilder av industrianlegg og -avfall, og denne filmen gir et skremmende, men utrolig nok også vakkert innblikk i den miljøavgrunnen vi er i ferd med å tippe ned i. Å gjøre stillbilder til god film er jo en bedrift i seg selv.
Av andre filmer som viser en kunstnerisk dristighet, som nok var mangelvare på årets program, vil vi gjerne nevne argentinske ”La Marea” og mongolske ”Khadak”. Sorgarbeidet i ”La Marea” foregår nesten uten dialog, og handlingen går knapt framover, men det er heller ikke nødvendig. Her tør man rasjonere med budskap og – i likhet med sivilisasjonskritiske ”Khadak” – blande virkelighet med illusjoner.
Filmmediet gir større muligheter for kunstnerisk utfoldelse enn det de fleste festivalfilmene våget å gi seg i kast med.
Nedturer
Filmlandet India var ellers bare representert med én film, og den var en stor nedtur. Vi kunne ønsket oss fokus på India neste år, men ikke om ”Dharm” representerer toppsjiktet, for dette ellers så fargerike dramaet var fortapt i Bollywoods estetiske stivbenthet.
Ellers var filmene fra ”det sorte Afrika” litt skuffende: Stikkord er overtydelighet i tema, struktur og skuespill. Men hva med Russland, kan vi be festivalledelsen plassere også dette i Sør i framtiden?
“Comrades in Dreams” var basert på en god idé, men dessverre ikke like godt utført. Den handler om kineaster i USA, Burkina Faso, India og Nord-Korea. I et humoristisk øyeblikk forteller den unge indiske direktøren for et ambulerende kinotelt om fiaskoen med ”Titanic”, fordi historien om ”et skip som brekker i to utpå havet” ikke så lett blir forstått i det tørre innlandet i Maharastra.
Oppsummering
Kvalitetsmessig er Film fra Sør 2007 naturligvis sprikende, men konklusjonen må være at denne anledningen til å se levende bilder av mennesker og landskap fra hele verden er så unik at dette må være blant Norges mest interessante festivaler over hodet.
Men la oss ikke glemme hvordan kinovirkeligheten egentlig ser ut: Tall fra i fjor viser at Film fra Sør hadde 137 filmer fra 57 land med over 22 000 besøkende. Til sammenligning var det samme år 241 ordinære premierer i Norge, hvorav halvparten var fra USA, og en tidel norske. Det var også disse som ble best besøkt. Om vi godtar premissene til Fredskorpset, så er dette et problem, og et som egentlig bare kan rettes opp av publikum selv. Denne uken i oktober var uansett køene fulle av nordmenn fra hele verden, så det er bare å følge opp neste år!
