I islam har kvinnene rett til å oppheve ekteskapet sitt, og grunnen trenger ikke å være mer enn at de ikke liker mannen sin. Men det er enklere for mannen å skille seg fra kona si, han trenger bare å si ”talaq”, som betyr skilt, tre ganger, og så er man ferdig med det. Det er ikke tillatt å gifte seg igjen med hverandre før kona har giftet seg med en annen og skilt seg fra han.
Selvfølgelig er det slik at de aller fleste støtter de skilte kvinnene i familien sin og tar dem til seg. Men de skilte kvinnene blir ikke sett på med samme respekt t som de gifte. Jeg har sett noen kvinner derfor foretrekker å forbli gifte.
Selv om islam sier klart fra om at man kan skille seg hvis man ikke er lykkelig i ekteskapet, råder det helt andre tanker i noen av de pakistanske miljøene, slik jeg oppfatter det. Her gjelder til døden skiller oss ad prinsippet, uansett hva. Og spesielt hvis du har barn, kan du i hvert fall ikke finne på å skille deg. I noen miljøer regnes det som en skam hvis en kvinne er skilt. Mannen kan derimot gjøre som han vil, gifte seg igjen og skille seg – det har ingenting med skam å gjøre. Det er kvinnen som må bære skammen alene.
Det ser for meg ut som det er fritt frem for menn om de vil skille seg eller gifte seg igjen, men når det gjelder kvinner blir det lagt press på dem for at de skal få ekteskapet til å fungere til enhver pris.
Jeg lagde en sak om innvandrerkvinner på krisesenter, og der fortalte miljøterapeuten om hvor stort press disse kvinnene følte på seg fra familien til å dra tilbake til mannen. Det spilte ingen rolle om han hadde banket dem opp og mishandlet dem i lang tid. Familien deres kunne ikke leve med den skammen som en skilsmisse medførte.
Men dette er de sjeldne, ekstreme tilfellene.
Jeg har ofte sett ekteskap som ikke ender med skilsmisse, men der ektefellene lever separert. Mannen gifter seg oftest igjen, fordi han i følge islam kan ha opptil fire koner samtidig; samfunnet gir ham sin fulle støtte. Kvinnen derimot kan ikke gifte seg igjen, hun er fortsatt gift.
Men selv ikke for skilte kvinner i en del av de pakistanske miljøene er det lett å gifte seg på nytt. De har ikke de samme mulighetene lenger som de hadde da de var ugifte. Dette gjelder da spesielt i noen av de områdene i Pakistan hvor kvinnene fortsatt strever for å oppnå grunnleggende rettigheter. I byene og blant pakistanere som er bosatt i utlandet er det mye enklere, mens på landsbygda i Pakistan er det fortsatt lang vei å gå før slike holdninger blir borte.
De fleste skilte kvinner gifter seg igjen og får barn og lever et lykkelig liv, men noen har det ikke lett. Folks holdninger gjør at de ofte gir kvinnen skylden for at ekteskapet ikke fungerte.
Det finnes ikke det samme hjelpeapparatet i land som Pakistan som det finnes i Norge. Der blir det som oftest den nærmeste familien som er megler i familiekonflikter. Men i sjeldne tilfeller ser ikke familien hva som er det beste for individet, men for familien som helhet.
Det finnes en ukultur i det mannsdominerte Pakistan. Det anses som ugunstig at en kvinne lever alene, uten noe støtte fra en mann. Derfor prøves det så langt som mulig å unngå en skilsmisse. Det er ikke sømmelig for en kvinne å bo alene. Hvis hun er skilt, må hun giftes bort så raskt som mulig.
Det skjer tross alt en positiv utvikling i mange miljøer. Kvinnens rettigheter blir satt først og hun møter mer støtte fra sin nære familie enn før. Men de negative samfunnsholdningene kommer det til å ta enda lengre tid å endre.
